fredag 28. mai 2010

Tornerose (Perrault)


Det var en gang en konge og en dronning som sørget så dypt fordi de ikke fikk barn at det ikke er mulig å utrykke med ord hvor dypt de sørget. De reiste til alle badeanstalter i hele verden. Hellige løfter, pilegrimsferder – alt ble forsøkt, og ingenting nyttet. Men så ble omsider likevel dronningen gravid og fødte et pikebarn. Det ble arrangert en vakker dåp. Den lille prinsessen fikk alle feene som fantes i riket til gudmødre ( det fantes syv av dem), slik at hver og en av dem kunne gi henne en dåpsgave, slik som skikken var blant feene på den tiden. På den måten skulle prinsessen få alle tenkelige gode egenskaper.

Etter dåpsseremonien drog hele selskapet til kongens palass hvor det ble holdt en stor fest for feene. Foran dem ble det lagt et storslagent spisebestikk i et etui av massivt gull. Det var en skje, en gaffel og en kniv av det fineste gull, besatt med diamanter og rubiner. Men akkurat da alle hadde satt seg til bords, kom det inn en gammel fe som ikke hadde blitt invitert fordi hun ikke hadde vist seg utenfor tårnet sitt på mer enn femti år, så man trodde hun var død eller forhekset.

Kongen fikk ordnet med spisebestikk til henne også, men det var ikke mulig å få gitt henne et etui av gull slik som de andre hadde fått, for det var kun laget syv av dem til de syv feene. Den gamle trodde dette var uttrykk for forakt, og mellom sammenbitte kjever mumlet hun fram noen truende ord. En av de unge feene satt ved siden av henne og hørte dette, og, siden hun mistenkte at den gamle feen kunne finne på å gi en skadelig gave til den lille prinsessen, skjulte hun seg bak et forheng så snart de hadde brutt opp fra bordet, slik at hun kom til å bli den siste til å ta ordet. Da ville hun få mulighet til å mildne så godt det lot seg gjøre det vonde som den gamle ville kunne forårsake.

Feene begynte så å legge frem dåpsgavene til prinsessen. Den yngste feen ga henne den gaven at hun kom til å bli det vakreste mennesket i verden, den neste at hun kom til å ha et sinnelag som en engel, den tredje at hun kom til utføre alt hun tok seg til med beundringsverdig ynde, den fjerde at hun kom til å danse helt perfekt, den femte at hun kom til å kunne synge som en nattergal og den sjette at hun ville komme til å beherske alle slags musikkinstrumenter fullstendig perfekt.

Så var det den gamle feen som sto for tur. Hun sa, mens hodet hennes ristet, mer av krenkelse enn av elde, at prinsessen kom til å stikke hånden sin på en spinnetein, og at hun kom til å dø av stikket. Denne fryktelige gaven sendte en skjelving gjennom forsamlingen, og det var ikke en eneste blant dem som ikke tok til tårene.

torsdag 27. mai 2010

Eselskinn (Perrault)


Det var en gang en konge, så storslagen og så elsket av sitt folk, så respektert av alle sine naboer og allierte at en kunne si han måtte være verdens lykkeligste monark. Hans lykke ble også bekreftet ved at han til hustru hadde valgt seg en prinsesse som var både vakker og full av gode egenskaper, og dette lykkelige ekteparet hadde et perfekt samliv. Inn i deres rene ekteskap ble det født et pikebarn så rikt begavet med ynde og sjarme at de ikke var det minste lei seg for at de ikke hadde flere barn.

Storslagenhet, god smak og overflod preget palasset hans, ministrene var kloke og dyktige, hoffolkene flinke og hengivne, tjenerne trofaste og flittige, stallene store og fylt opp med verdens vakreste hester med rikt utsmykket seletøy. Men fremmede som kom for å beundre de vakre stallene ble overrasket over at et kraftig esel sto på det mest iøynefallende stedet og foldet ut sine store, lange ører. Det var ikke tilfeldig,  men av en bestemt grunn at kongen hadde gitt eselet en så spesiell og utsøkt plassering. De evnene dette sjeldne dyret hadde, gjorde at det i høyeste grad fortjente å bli fremhevet. Naturen hadde nemlig skapt det så eksepsjonelt at dets avføring, i stedet for å være uren, hver morgen var dekket i rikelig monn av vakre gullmynter av alle slag  som så kunne sankes inn ved morgenstellet.

Men akk, livets fortredeligheter kan like gjerne ramme konger som deres undersåtter, og i det gode liv blir det alltid blandet inn noen plager. De himmelske makter tillot at dronningen plutselig ble rammet av en ondartet sykdom som man ikke fant noen kur mot, til tross for legenes vitenskap og dyktighet. Fortvilelsen var overveldende.

Til tross for det kjente ordspråket som sier at ekteskapet er kjærlighetens grav, var kongen berørt og forelsket, og han pintes uopphørlig: Han søkte opp alle templene i hele kongeriket og avla løfter om å gi sitt eget liv i bytte mot sin så høyt elskede ektefelles, men både guder og feer ble påkalt helt forgjeves. Dronningen, som kjente at hennes siste time nærmet seg, sa til sin ektefelle som ga seg helt over i tårer:

”Før jeg dør skal du love meg å oppfylle et krav jeg har. Det er at du, hvis du skulle få lyst til å gifte deg igjen…”

Da han hørte dette utstøtte kongen noen hjerteskjærende skrik, så grep han sin hustrus hender og badet dem i tårer. Så forsikret han henne om at det var helt overflødig å snakke til ham om noe nytt ekteskap.

”Nei, nei,” sa han til slutt, ”min kjære dronning, snakk heller til meg om at du skal overleve!”

”Staten”, svarte dronningen, så bestemt at det forsterket fyrstens triste sinnstemning, ”Staten, som vil kreve etterfølgere, vil kunne komme til å presse deg til å frembringe sønner som ligner deg, siden jeg ikke har kunnet skaffe deg mer enn en datter. Men jeg ber deg, og påkaller all den kjærlighet som du har følt for meg, at du ikke gir etter for påtrykk fra ditt folk før du har funnet en prinsesse som er vakrere og mer velskapt enn meg. Jeg vil at du sverger å oppfylle dette ønsket, først da kan jeg dø med fred i sinnet.”

Man kan gå ut fra at dronningen, som ikke led under manglende selvaktelse, overdrev innholdet i dette løftet, og at hun nok tenkte at det i hele verden ikke fantes noen som var hennes like, slik at hun på denne måten hadde sikret seg at kongen ikke kom til å gifte seg igjen.

Til slutt døde hun. Aldri har noen ektemann gjort så mye vesen av sin sorg: han gråt og hulket dag og natt,  å være enkemann var den eneste oppgaven han var opptatt av å utføre.

Den store sorgen varte imidlertid ikke så lenge. Da var tiden inne for de høyeste embetsmennene i staten til å møtes, og så gikk de i samlet tropp til kongen og ba ham gifte seg på nytt. Han syntes forespørselen var brutal, og den utløste en ny omgang med tårer. Han påberopte seg løftet han hadde gitt til dronningen, og utfordret alle sine rådgivere  til å finne en prinsesse som var vakrere og mer velskapt enn hans hustru, og tenkte nok at det ville være umulig.

Men rådsmennene anså et slikt løfte som en bagatell det ikke var nødvendig å ta hensyn til, og sa at skjønnhet ikke betydde noe så lenge en eventuell dronning var dydig og ikke steril. Videre fremholdt de at Staten krevde prinser for å sikre ro og trygghet, og at arveprinsessen i sannhet hadde alle de kvaliteter som krevdes for å kunne bli en storslagen dronning, men at det ble nødvendig å finne en utlending til ektemann for henne, og at da kom denne utlendingen til å ta henne med til sitt eget rike, hvor deres barn ikke kom til å bli anerkjente som blodsarvinger til dette riket. Og siden det da ikke kom til å finnes prinser som bar hans navn, ville nabofolk kunne sette i gang kriger som ville medføre kongedømmets undergang.

Dette resonnementet gjorde inntrykk på kongen, og han lovet å tenke på å oppfylle rådsmennenes ønske. Følgelig lette han blant de gifteferdige prinsessene for å se om det var en av dem som kunne passe for ham. Hver dag ble det brakt frem for ham sjarmerende portretter, men ingen hadde den avdøde dronningens skjønnhet, så han klarte ikke bestemme seg for å ta noen av dem til ekte.

Uheldigvis ble nå kongen fullstendig gal, til tross for at han ellers var en fornuftig mann, og fikk det for seg at arveprinsessen, hans datter, i høy grad overgikk sin mor dronningen både i sinn og skinn. Så ga han henne beskjed om at han ville gifte seg med henne siden hun alene kunne løse ham fra løftet han hadde sverget på.

onsdag 26. mai 2010

Feene (Perrault )


Det var en gang en enke som hadde to døtre. Den eldste lignet henne i så stor grad både i sinnelag og i utseende, at å se den ene var som å se den andre. De var begge to så ubehagelige og så hovmodige at de ikke var til å leve sammen med. Den yngste, som var sin fars uttrykte bilde med sitt milde vesen og sin rettskaffenhet , var i tillegg en av de vakreste piker som tenkes kunne. Ettersom det er naturlig å være mest glad i den som er mest lik en selv, var denne moren helt forgapt i sin eldste datter, og samtidig hadde hun en fryktelig motvilje mot den yngste, Hun lot henne spise på kjøkkenet og arbeide uopphørlig.

Blant andre oppgaver dette stakkars barnet hadde, var å gå to ganger om dagen for å hente vann en drøy halv mil hjemmefra i en stor krukke som måtte være helt full. En dag da hun var ved denne vannkilden, kom det bort til henne en fattig kone som ba om litt vann å drikke.


”Ja visst, kjære gamlemor,” sa den vakre piken, og så skylte hun straks krukken, fylte den med vann fra den friskeste delen av kilden, og ga henne å drikke mens hun holdt krukken så det var lett å komme til vannet. Da den gamle konen hadde drukket, sa hun til henne:

”De er så vakker, så god og så rettskaffen at jeg kan ikke dy meg for å gi Dem en gave,” for det var en fe som hadde tatt skikkelse av en fattig landsens kone for å finne ut hvor god og rettskaffen den unge piken var.
”Jeg gir Dem som gave,” fortsatte feen, ”at for hvert ord De sier, kommer det fra munnen Deres en blomst eller en edelsten.”

tirsdag 25. mai 2010

Tommeliten (Perrault)


Det var en gang en vedhugger som med sin kone hadde syv barn, alle var gutter. Den eldste var bare ti år gammel, den yngste ikke mer enn syv. Man kan undre seg over at vedhuggeren hadde fått så mange barn på så kort tid, men det hadde seg slik at hans kone fikk gjort sine saker unna i en fart, så hun bar aldri frem mindre enn to på en gang.

De var svært fattige, og deres syv barn var til stor belastning for dem siden ingen av dem enda var i stand til å tjene til livets opphold. Det som tynget dem enda mer var at den yngste var svært skrøpelig og ikke sa et eneste ord, noe de tolket som dumhet, mens det i virkeligheten var uttrykk for at han hadde et godt lynne.
Han var svært liten, og da han kom til verden var han knapt større enn en tommelfinger, derfor ble han kalt Tommeliten. Dette stakkars barnet ble husets hakkekylling, det var alltid han som fikk skylden når noe gikk galt. Imidlertid var han den edleste og klokeste av brødrene, og om han snakket lite, så lyttet han desto bedre.

Så kom det et svært dårlig år, og sulten var så stor at de stakkars folkene bestemte seg for at de måtte bli av med barna sine.

En kveld etter at barna hadde lagt seg og vedhuggeren satt sammen med sin kone i ovnskroken, sa han mens hjertet knyttet seg i brystet hans av smerte:

”Du ser godt at vi ikke er i stand til å fø barna våre, og jeg orker ikke se dem dø av sult foran øynene mine. Derfor har jeg bestemt å føre dem vill i skogen. Det skal gå ganske lett, for mens de morer seg med å bunte sammen kvister, kan vi bare snike oss vekk uten at de oppdager det."

”Åh, nei!” skrek konen hans. ”Vil du vikelig orke å føre vill dine egne barn?”

Det var fåfengt for mannen å legge frem for henne hvor stor deres fattigdom var – hun ville ikke støtte ham i foretagendet. Riktignok var hun fattig, men hun var barnas mor. Men til slutt, etter at hun hadde tatt inn over seg hvor smertefullt det kom til å bli for henne å se dem dø av sult, ga hun etter og gikk og la seg, oppløst i tårer.

Tommeliten hadde fått med seg alt det de hadde sagt, for da han lå i sengen sin hadde han hørt at de snakket om viktige saker, og hadde derfor stått stille opp og sneket seg inn under farens skammel for å kunne lytte uten å bli sett.

Han gikk og la seg igjen, og sov ikke et øyeblikk resten av natten, men lå og tenkte på hva han skulle gjøre. Han sto grytidlig opp og gikk til bredden av en bekk hvor han fant små hvite steiner som han fylte lommene sine med. Deretter gikk han hjem igjen.

De drog så i vei, og Tommeliten sa ingenting til brødrene sine om det han.hadde hørt.

De gikk inn i en ganske tett skog, slik at på ti skritts avstand kunne de ikke se hverandre. Slakteren begynte å hogge ved mens barna hans samlet kvister til risknipper. Da moren og faren så at de var oppslukt av arbeidet, gikk de umerkelig lenger bort fra dem, for så å plutselig skynde seg bort via en liten sidesti.

Da barna oppdaget at de var alene, begynte de å skrike og gråte av alle krefter. Tommeliten lot dem bare skrike, for han visste vel hvordan de skulle finne veien hjem igjen. Langs veien inn i skogen hadde han nemlig sluppet de små hvite steinene som han hadde i lommene sine.

 

Så han sa til dem:

”Vær ikke redde, kjære brødre, far og mor har etterlatt oss her, men jeg skal få dere hjem igjen, bare følg etter meg.”

De fulgte ham, og han ledet dem hjem samme vei som de hadde gått inn i skogen. De våget ikke gå inn med en gang, men flokket seg sammen ved døren for å høre hva moren og faren snakket om.
Ikke før hadde vedhuggeren og hans kone kommet hjem, hadde de mottatt ti daler som landsbylederen skyldte dem, og som de hadde mistet håpet om noen sinne å få fra ham. Dette ga dem livet tilbake, for de stakkars menneskene holdt på å dø av sult.  Vedhuggeren sendte øyeblikkelig sin kone til slakteren. Siden det var så lenge siden de hadde spist, kjøpte hun tre ganger så mye kjøtt som de ville trenge for en middag til to personer. Da de hadde spist seg mette sa konen:

mandag 24. mai 2010

Katten med støvlene (Perrault)


En møller etterlot seg ikke annet til sine tre barn enn møllen, et esel og en katt. Delingen var fort gjort, det ble verken tilkalt notar eller advokat: de ville raskt ha fortært hele det fattigslige arvegodset.

Den eldste fikk møllen.
Den mellomste fikk eselet.
Den yngste fikk bare katten.

Den sistnevnte kunne ikke forsone seg med å ha fått en så fattigslig arv.

”Brødrene mine”, sa han, ”vil kunne skaffe seg et ærlig levebrød hvis de slår seg sammen. Mens jeg blir nødt til å dø av sult så snart jeg har spist katten min og laget meg en muffe av kattepelsen,.”

Ubemerket hadde katten hørt denne uttalelsen. Nå sa den, med en alvorlig og høytidelig mine:

”Ikke bekymre Dem, min herre, De trenger bare skaffe meg en sekk og få laget et par høye støvler til meg, så skal De få se at De ikke har fått så dårlig arv som De tror.”

Selv om kattens herre ikke la særlig vekt på det den sa, hadde han lagt merke til at den hadde gjort mange lure triks for å fange mus og rotter, for eksempel ved å henge etter bena eller gjemme seg i melet og spille død. Han anså det derfor ikke som helt håpløst at katten skulle kunne redde ham ut av elendigheten.

Da katten hadde fått det den hadde bedt om, iførte den seg med stolthet støvlene, slengte sekken på ryggen og holdt snorene med forlabbene. Så ga den seg i vei til en utmark hvor det var mange ville kaniner. Den la inn kli og kålblader i sekken, og mens den lå utstrakt og spilte død, ventet den på at en ung og uerfaren kanin skulle hoppe inn i sekken for å spise av maten. Den hadde knapt fått lagt seg ned før den fikk uttelling: en ung og ubetenksom kanin hoppet inn i sekken. Mesterkatten strammet straks snorene, og så drepte den nådeløst kaninen.

Stolt over sitt bytte gikk den til kongen og ba om å få snakke med ham. Man førte den opp til Majestetens værelse, og da den kom inn bukket den flott og dypt for kongen og sa:

”Deres Majestet, her er en villkanin som markien av Carabas (det var navnet som det falt den inn å gi sin herre) har gitt meg i oppdrag å gi Dem i gave fra ham.”

”Fortell din herre”, svarte kongen, ”at jeg takker ham og at gaven gleder meg.”

En annen gang gjemte den seg i en kornåker, fremdeles med sekken åpen, og da to rapphøns hoppet inn, snørte den sekken og tok dem begge to . Den gikk så for å gi dem til kongen, slik den hadde gjort med villkaninen. Kongen mottok med glede de to rapphønsene, og ga katten en drikkeskilling.

søndag 23. mai 2010

Lille Rødhette (Perrault)


Det var en gang en liten, vakker landsens pike, vakrere enn noen noensinne hadde sett. Moren var betatt av henne, og bestemoren enda mer betatt. Denne gode konen fikk laget en rød hette til henne som kledde henne så godt at alle kalte henne for lille Rødhette.

En dag moren hadde stekt pannekaker sa hun til henne:

”Gå og se hvordan det står til med bestemor, for jeg har hørt at hun skal være syk. Ta med en pannekake og denne lille krukken med smør og gi henne.”

Lille Rødhette ga seg straks på vei til bestemoren som bodde i en annen landsby. Da hun gikk gjennom en skog, møtte hun ulven. Han hadde god lyst til å spise henne, men turde ikke på grunn av noen vedhuggere som var der i skogen. Han spurte henne hvor hun skulle. Det stakkars barnet, som ikke visste at det var farlig å stoppe opp for å snakke med en ulv, svarte:

”Jeg skal besøke bestemoren min, og gi henne en pannekake og en krukke med smør som moren min har sendt med meg.”

”Bor hun langt herfra,” sa ulven.

”Å, ja!” svarte lille Rødhette, ”det er bortenfor møllen som De kan se langt, langt der borte, i det første huset i landsbyen.

”Javel,” sa ulven, ”jeg vil også besøke henne. Jeg går denne veien her og du går den veien der, så ser vi hvem som kommer først frem.”

lørdag 22. mai 2010

Askepott (Perrault)


Det var en gang en adelsmann som giftet seg for andre gang med en kvinne som var umåtelig hovmodig og stolt. Hun hadde to døtre med samme gemytt, og som liknet henne i alle henseender. Ektemannen hadde fra før av en ung datter, men hun var så snill og god at det fantes ikke hennes like. Dette hadde hun etter sin mor som hadde vært verdens beste menneske.

Ikke før hadde bryllupet stått, så utfoldet stemorens dårlige sinnelag seg: hun holdt ikke ut å se de gode egenskapene til den unge piken, for de fikk hennes døtre til å fremstå som enda mer frastøtende.

Hun satte henne til å gjøre det mest foraktede gjøremålene i huset: Det var hun som tok oppvasken og trappevasken, og hun gjorde også rent værelsene til fruen og hennes døtre. Hun måtte sove i et lite kvistværelse på en rufsete halmmadrass, mens hennes stesøstre hadde rom med parkettgulv, flotte senger og speil hvor de kunne se seg selv i helfigur.

Den stakkars piken holdt tålmodig ut med det hele og turde ikke klage til faren som bare ville ha skjent på henne ettersom han var fullstendig underlagt sin kones vilje. Når hun var ferdig med arbeidet pleide hun sette seg i asken i ovnskroken, derfor kalte de fleste henne for Askerumpe. Den yngste av stesøstrene, som ikke var fullt så slem som den eldste, kalte henne for Askepott. Imidlertid var Askepott, til tross for sine stygge klær, hundre ganger vakrere enn sine stesøstre, uansett hvor utsøkte klær de hadde på seg.

Så skjedde det at kongssønnen skulle holde et ball hvor alle høytstående personer ble invitert. Våre to frøkner ble også invitert, for de var regnet med i det gode selskap i riket. Så de var glade og fornøyde med å velge ut antrekk og frisyrer som kledde dem best. For Askepott ble det mer arbeid, for det var hun som strøk tøyet deres og stivet mansjettene. Det ble ikke snakket om annet en om hvordan de skulle kle seg opp.

”Jeg,” sa den eldste, ”tar på meg den røde fløyelskjolen og besetningen av engelsk knipling.”

”Jeg,” sa den yngste, ”skal bare ha på meg det vanlige skjørtet mitt, men til gjengjeld tar jeg på meg kappen med gullblomster og hårspennen med diamanter som ikke er til å kimse av.”

De sendte bud på den beste eksperten på hodepynt, og de kjøpte inn falske skjønnhetspletter av høy kvalitet. De tilkalte Askepott for å få hennes råd, for hun hadde god smak. Askepott hjalp dem det beste hun kunne og tilbød seg til og med å frisere håret deres, noe de takket ja til. Mens hun stelte håret deres spurte de henne:

”Askepott, ville du ikke gjerne gå på ballet?”

”Akk! Frøkner, dere gjør narr av meg. Jeg har ikke det som skal til.”

”Det har du rett i: folk ville nok le hvis de så en Askerumpe komme på ball.”

En annen enn Askepott ville nok ha frisert dem på kryss og tvers, men hun var god og snill og friserte dem helt perfekt. De gikk nesten to hele dager uten å spise, slik gledet de seg til ballet. Mer enn tolv snørebånd røk da de strammet dem for å bli tynnere rundt livet, og de sto til stadighet fremfor speilet.

Endelig kom den store dagen. De drog av gårde, og Askepott fulgte dem med øynene så lenge hun kunne. Da hun ikke kunne se dem lenger, begynte hun å gråte. Gudmoren hennes, som så henne oppløst i tårer, spurte hva som var i veien.

fredag 21. mai 2010

Riquet med hårtusten (Perrault)


Det var en gang en dronning som nedkom med en sønn så stygg og så lite velskapt at man lenge tvilte på om han var et menneskebarn. En fe som var tilstede ved hans fødsel hevdet imidlertid at han var rikt utrustet i åndelig henseende. Hun la til at takket være en gave hun hadde gitt ham, ville han gjøre den han elsket høyest like forstandig som han selv var.

Alt dette var til litt trøst for dronningen som var ganske forskrekket over å ha satt til verden slik en stygg raring.

Det viste seg også at dette barnet, så snart han begynte å snakke, sa tusener av vakre ord og vendinger. I alt han gjorde var det også noe uforklarlig åndfullt som sjarmerte alle.

Jeg glemte å fortelle at han kom til verden med en liten tust hår på hodet, og at man derfor kalte ham Riquet med hårtusten. Riquet var nemlig familienavnet.

Seks eller syv år senere nedkom dronningen i et nabokongedømme med to døtre.
Den første som kom til verden var vakrere enn dagen var lang, og dronningen ble så begeistret over dette at man fryktet at den overveldende gleden skulle skade henne. Den samme feen som hadde vært til stede ved Riquet med hårtustens fødsel var også med her. For å moderere dronningens fryd erklærte hun at denne vesle prinsessen ikke var det minste åndfull, og at hun kom til å bli like dum som hun var vakker. Dette gjorde dronningen mer ydmyk, og noen øyeblikk senere svært nedtrykt da det viste seg at den andre piken hun nedkom med var ekstremt uskjønn.

”Fortvil ikke, frue,” sa feen, ”datteren deres får kompensert på annet vis: hun kommer til å bli så rikt utrustet åndelig at en nesten ikke kommer til å merke at hun mangler skjønnhet.”

”Guds vilje skje,” svarte dronningen, ”men lar det seg ikke gjøre å tilføre den eldste som er så vakker litt åndfullhet?”

”Jeg kan ikke gjøre noe for henne, frue, hva angår forstanden, men jeg kan alt hva angår skjønnheten. Og siden det ikke er noe jeg heller vil enn å gjøre Dem tilfreds skal jeg gi henne makt til å gi skjønnhet til den som hun blir glad i.”

torsdag 20. mai 2010

Blåskjegg (Perrault)


Det var en gang en mann som eide prektige hus både i byen og på landet. Han hadde dekketøy av sølv og gull, gullbroderte møbler og gullkareter å kjøre i . Men uheldigvis for mannen hadde han blått skjegg, og det gjorde ham så stygg og fryktinngydende at alle kvinner flyktet for ham.

En av hans naboer, en dame av fin familie, hadde to døtre som var meget vakre. Han anholdt om den enes hånd, men lot moren få velge hvem av de to det skulle være. Det var imidlertid ingen av dem som ville ha ham. Den ene overlot ham gjerne til den andre og den andre til den ene, for de kunne ikke for noen pris tenke seg å ekte en mann med blått skjegg. Det var også en annen grunn til deres avsky. Han hadde nemlig vært gift flere ganger før, og ingen visste hvor det var blitt av hans koner.

Blåskjegg hadde lyst til å bli kjent med de unge døtrene. Derfor inviterte han dem og deres mor til et av sine landsteder, og samtidig innbød han tre-fire av deres beste venninner og noen unge menn fra nabolaget. I åtte dager levde de i sus og dus. Hver dag drog de på utflukt, snart på jakt og snart på fisketur, og det ble holdt ball og middager og andre selskaper. Lite søvn ble det, for natten igjennom drev de med lek og skøyerstreker. Alt gikk så bra at den yngste begynte å synes at skjegget til husets herre ikke lenger var så blått, og at han faktisk var en bra mann.

Så snart de kom tilbake til byen, fant vielsen sted. Da det var gått en måned, sa Blåskjegg til sin kone at han var nødt til å reise til provinsen. Siden han hadde en viktig sak å ordne med, ville reisen vare minst seks uker. Han bad henne more seg godt mens han var borte. Hun kunne få invitere sine venninner og ta dem med ut på landet om hun ville, og hun måtte sørge for å beverte dem på det beste.

"Her har du nøklene til de to største lager-rommene, og her er nøklene til det gull- og sølvtøyet som vi ikke bruker til daglig; dette er nøklene til skattkistene hvor jeg har mitt gull og sølv, her har du nøklene til juvelskrinene, og her er hovednøkkelen til alle etasjer i huset. Denne lille nøkkelen er til kottet i enden av den lange korridoren i første etasje. Lås opp overalt og gå fritt hvor du vil, men i det lille kottet får du ikke lov til å sette dine ben, og du skal vite at mitt forbud er så strengt ment at hvis du likevel går dit, er det ingen grenser for hva du kan vente deg som følge av mitt raseri."

Hun lovet å gjøre akkurat som han hadde sagt. Så kysset han henne farvel, steg opp i vognen og kjørte avgårde.