Den blå rosen

Denne rosen heter 'Rhapsody in blue' og kan fremstå som ganske så blåfarget...

Her er et eventyr hvor det blir påstått at blå roser ikke finnes:  

For lenge siden levde det i Kina en keiser som hadde to barn, en sønn og en datter. Sønnen var allerede gift og hadde selv en frisk og kjekk sønn. Men datteren var fortsatt ugift, og keiseren ville gjerne gifte henne bort til en jevnbyrdig mann før han døde.

Datteren var viden berømt for sin skjønnhet. Hun hadde vakre brune øyne, og latteren hennes klang som sølvklokker. Føttene var velformet og de minste en kunne se. Dessuten var hun like klok som vakker og sang de store dikternes sanger som ingen andre i landet. Men gifte seg hadde hun ikke lyst til.

Så snart det ble kjent at keiseren ønsket seg en svigersønn, kom det mange unge menn til palasset hans. Ministeren som tok imot dem, fortalte at den som skulle kunne vinne keiserens datter, måtte gi henne en blå rose. Og nettopp blå måtte den være og verken hvit eller rød, for den betingelsen hadde hun selv satt.

De forbausede frierne spurte seg selv om hvor i all verden det fantes en blå rose. De fleste ga opp alt fra begynnelsen. Noen søkte lenge og vel, men fikk ikke tak i noen.

Og så var det bare tre friere igjen.

Den første var en styrtrik kjøpmann. Han gikk til den største butikken i Kinas største by og bad om å få kjøpe en blå rose. Handelsmannen unnskyldte seg med mange bukk. - Noen blå rose har jeg aldri hatt, og aldri har jeg sett noen heller. Men kjøpmannen befalte ham å skaffe en blå rose, koste hva den koste ville. Da lovet handelsmannen å gjøre sitt beste. - Skaffer du meg den, skal jeg gjøre deg rik. Gjør du det ikke, dreper jeg deg. - Bare gi meg tre dagers frist, ba handelsmannen, - så skal du få det du ønsker. Kjøpmannen ga ham tre dagers frist. Men den stakkars handelsmannen visste jo godt at det ikke fantes noen blå roser. Og da den tredje dagen var inne, gikk han til sin kone og ba om råd. Konen var en klok kvinne. Hun lot en trollkyndig mann blande sammen en væske, dyppet en hvit rose i den, og rosen ble blå. Kjøpmannen skyndte seg til keiserpalasset med den blå rosen. - Se, for en praktfull blå rose, sa keiseren til datteren si. - Er du fornøyd med den? Men prinsessen tok rosen og sa: - Nei, den blå fargen er ikke ekte. - Hvis en fugl eller en sommerfugl setter seg på den, vil den dø. Vær så god, ta den tilbake. Så måtte kjøpmannen skamfull dra sin kos.

Den andre frieren var en kriger. Han satte seg i salen på sin kraftige hest og red med et følge på hundre ryttere til "De fem flodenes land". Der regjerte en konge som hadde verdens mest kostbare og merkverdige klenodier. Den barske krigeren red rett opp slottstrappen sa han ville ha en blå rose og truet med å legge hele landet øde om han ikke fikk den. Kongen, som var en fredelig konge og ikke ville ha krig, hentet fram fra skattkammeret sitt en glitrende blå edelstenrose, og med den kostbarheten drog frieren ut av landet. Han kom tilbake til keiseren, ble sluppet inn i palasset, og fortalte hvordan han hadde anstrengt seg. Keiseren kalte til seg datteren sin. - Se, her kommer en tapper kriger med rosen din. Er du fornøyd med den? Prinsessen tok det vidunderlige smykket i sine spinkle hender. - Nei, sa hun, - det er ingen rose. Det er en safir, en edelsten, og slike har jeg fra før. Men hun takket krigeren høvisk før han forlot slottet.

Den tredje frieren var en berømt statsmann. Han kalte til seg den dyktigste kunstneren i landet og sa: - Lag en vase for meg av det fineste porselen og med fullendt form, og mal en blå rose på den. I tre måneder arbeidet kunstneren med vasen, og den ble det vakreste kunstverk han noen gang hadde skapt. Statsmannen ble svært glad for vasen og bar den stolt på et sølvbrett til palasset. Keiseren sendte bud etter sin datter igjen, viste henne frierens gave og spurte om hun var fornøyd med den. Men prinsessen vred og vendte på den mellom de slanke fingrene sine og sa: - Som kunstverk er den det mest fullkomne jeg har sett. Og jeg vil ta godt vare på den, for den fortjener å bli blomstervase til den blå rosen min. Også den frieren fikk kurven. Men han takket prinsessen hjertelig for at hun hadde tatt imot gaven hans, og gikk sin vei mens han sukket som om hjertet hans ville briste.

En tid etterpå kom en vandringsmann forbi keiserpalasset. Han hadde ikke hørt et ord om den blå rosen og trasket sorgløst i vei mens han klimpret på lutten sin og sang viser han diktet selv etter hvert. Det var en kveld med praktfull solnedgang. Han var trøtt og satte seg utenfor det keiserlige palasset og spilte og sang og lyttet nå og da til froskenes kvekking og elvens brus. Under pilens grønne hvelv ser jeg kvelden senke seg, og floden hvisker til mitt hjerte et kjærlig navn jeg aldri før har hørt. Og opp fra bakkens blomsterseng svever en fugl over floden. I vannets sølvblanke krusning det glinser i en blålig tone jeg aldri før har sett. Med ett hørte han en port bli åpnet bak ham, og en slank skikkelse kom ut. Det var en ung jente. Hun førte ham til et skyggende sedertre, og under stjernene hvisket de om tusen ting til hverandre mens natten forsvant som en sølvtåke.

- I morgen går jeg til din far og ber om din hånd, sa han. - Å, svarte jenten trist. - Jeg er keiserens datter, og jeg har satt som betingelse å gifte meg bare med den som skjenker meg en blå rose.

Vandringsmannen smilte. - Ingenting er lettere. Den blå rosen finner jeg snart.

Da morgenen kom, brøt han av en hvit rose ved veikanten og tok den med til keiserens palass. Keiseren brast i latter. - Denne gatesangeren har med seg noe han kaller en blå rose, sa han til sin datter. - Se nå etter om den er som den skal. Prinsessen tok den duggfriske rosen i hånden sin og svarte uten å nøle: - Ja, det er den blå rosen som jeg ville ha. Alle ved hoffet protesterte, for rosen var jo hvit og ikke blå. - Men jeg vet at rosen er blå, sa prinsessen. Og da de andre sperret øynene forbauset opp, spurte hun om de alle sammen var fargeblinde. Da besluttet keiseren at rosen skulle kalles blå for at prinsessen skulle få rett. Og ingen fikk lov til å tvile på det, verken stjernetyderne eller vitenskapsmennene eller lærlingene deres eller profetene.

Prinsessen og vandringsmannen giftet seg og levde lykkelige i et hus ved stranden. Og rundt huset stod en hage full av hvite roser som de hele livet kalte "blå". Men keiseren var fornøyd, for han visste jo at datteren var lykkelig, og selv lyttet han gjerne til svigersønnens viser, som gjorde alt så mye mer gåtefullt enn det var.

***

Mye å like for meg i dette eventyret: Artig vri på 'Keiserens nye klær' - temaet, syns nå jeg!  Nydelig kjærlighetsfortelling. Kjekk 'kvinnesak'!  Og fint klasseperspektiv. 

Eventyret har jeg snappet til meg fra en nedlagt side med kinesiske eventyr.