Viser innlegg med etiketten A. Slaktere. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten A. Slaktere. Vis alle innlegg
mandag 19. juli 2010
Mestermø
Det var en gang en konge; han hadde flere sønner, jeg vet ikke riktig hvor mange det var, men den yngste av dem hadde ingen ro på seg hjemme, han ville med nød og makt ut i verden og prøve seg, og det måtte kongen da langt om lenge la ham få lov til.
Da han hadde reist i noen dager, kom han til en risegård, og der ga han seg i tjeneste hos risen. Om morgenen skulle risen ut og gjæte geitene sine, og med det samme han reiste av gårde, sa han til kongssønnen, at han skulle måke stallen; "når du har gjort det, skal du slippe for å gjøre mer i dag; for du skal vite det er en snill husbond du er kommet til," sa han. "Men det du blir satt til, skal du gjøre både godt og vel; og så må du slett ikke gå inn i noen av de rommene som er innenfor stua du var i i natt; gjør du det, tar jeg livet av deg."
"Jammen er det en snill husbond også,"
sa kongssønnen ved seg selv, han gikk opp og ned på stuegulvet og trallet og sang, for han syntes det hadde god tid med å måke stallen; men artig var det å gløtte inn i de andre stuene hans likevel, for det må vel være noe han er redd for, siden jeg ikke skal få lov å komme inn der, tenkte han, og så gikk han inn i den første stua.
tirsdag 13. juli 2010
Askeladden som stjal sølvendene til trollet
Det var en gang en fattigmann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste sønnene dra ut i verden og friste lykken; men den yngste ville de slett ikke ha med seg. "Du da!" sa de, "du duger ikke til annet enn å sitte og grave i oska du."
"Så får jeg gå alene, jeg," sa Askeladden.
Det to gikk, og kom til kongsgården; der fikk de tjeneste, den ene hos stallmesteren og den andre hos hagemesteren. Askeladden gikk også avsted og tok med seg et stort knatraug, som var det eneste de hadde etter foreldrene, men som de andre to ikke brydde seg noe om; det var tungt åbære, men han ville da ikke la det stå igjen. Da han hadde gått en stund, kom han til kongsgården han også, og ba om tjeneste. De svarte at de hadde ikke bruk for ham; men han ba så inderlig vakkert, og så skulle han da til sist få lov å være i kjøkkenet og bære ved og vann til kokkejenta. Han var flittig og flink, og det vare ikke lenge før alle holdt av ham; men de andre to var late, og derfor fikk de hugg og liten lønn, og så ble de avindsyke på Askeladden, da de så det gikk likere med ham.
Midt imot kongsgården, på den andre siden av et stort vann, bodde et troll, og det hadde syv sølvender, som lå og svømte ute på vannet, så de kunne se dem fra kongsgården. Dem hadde kongen ofte ønsket seg, og så sa de to brødrene til stallmesteren: "Dersom bror vår ville, har han sagt seg god for å skaffe kongen de syv sølvendene." En kan nok vite det ikke var lenge før stallmesteren sa det til kongen. Kongen ropte da Askeladden inn til seg og sa: "Brødrene dine forteller at du kan skaffe meg sølvendene, og nå skal du gjøre det."
torsdag 24. juni 2010
Smørbukk
Det var engang en kjerring som satt og bakte. Hun hadde en liten gutt, han var så tykk og fet og ville så gjerne ha god mat, og derfor kalte hun ham Smørbukk; og så hadde hun en hund de kalte Gulltann. Rett som det var, satte hunden i å gjø.
"Spring ut, du Smørbukken min," sa kjerringa, "og se etter hvem det er Gulltann gjør på."
Så sprang gutten ut, og kom inn igjen og sa: "Å Gud bære meg, det kommer en stor, lang haugkjerring, med hodet under armen og en sekk på ryggen."
"Spring under bakstefjøla og gjem deg," sa mor hans.
Så kom det store trollet inn.
"God dag!" sa hun.
"Gud signe!" sa mor til Smørbukk.
"Er ikke han Smørbukk hjemme i dag?" spurte trollet.
"Nei, han er i skogen med far sin og veider ryper," svarte moren.
"Det var troll det da!" sa haugkjerringa; "jeg har slik en fin liten sølvkniv jeg ville gitt 'n."
"Pip, pip, her er jeg!" sa Smørbukk under bakstefjøla, og kom fram.
mandag 21. juni 2010
Kjæresten i skogen
Det var en gang en mann som hadde en datter. Hun var så vakker at hun var navnspurt over mange kongeriker, og friere kom det til henne så mange som blekker i løvfall. En av dem gjorde seg til av det at han var rikere enn alle andre; vakker og gild var han og; så skulle han få henne. Og siden kom han titt og ofte på besøk.
Da det led om litt, så ville han at hun skulle komme til ham og se hvordan han hadde det; han kunne ikke hente henne og følge henne, men den dagen hun skulle komme, skulle han strø erter etter veien like hjem i husdøren til seg. Men hvordan det var, så strødde han ertene en dag for tidlig.
Hun gikk både langt og lenge gjennom skog og mark, og til sist kom hun til et stort gildt hus som lå på en grønn voll midt i skogen; men han var ikke hjemme, og ikke fant hun folk i huset heller. Først kom hun inn på kjøkkenet; der var det ikke andre å se enn en underlig fugl, som hang i et bur under taket. Så gikk hun inn i stua, og der var det så staselig at det var rent utrolig. Men etter som hun gikk, så ropte fuglen etter henne:
tirsdag 15. juni 2010
Høna tripper i berget
Det var en gang en gammel enke som bodde i en avgrend av bygda langt oppunder en ås, med de tre døtrene sine. Hun var så fattig at hun eide ikke annet enn en høne, og den hadde hun så kjær som øyestenen sin; den kaklet hun for, og den stelte hun med, både tidlig og sent.
Men en dag, rett som det var, så ble høna borte. Konen gikk da ut, rundt om stua, og lette og lokket; men høna var og ble borte. "Du får nok ut og prøve å se etter høna vår du," sa konen til den eldste datteren; "ha den igjen må vi, om vi så skal ta den ut av berget." Ja, datteren skulle da ut og se etter den; hun gikk både hit og dit og lette og lokket, og ingen høne fant hun. Men aller best det var, så hørte hun det sa borte i en bergvegg:
"Høna tripper i berget!
Høna tripper i berget!"
Hun skulle da bort og se hva det var, men ved bergveggen falt hun gjennom en lem, dypt, dypt ned i en hvelving under jorden. Der nede gikk hun fram igjennom mange rom, det ene gildere enn det andre, men i det innerste kom en stor stygg bergmann til henne.
fredag 28. mai 2010
Tornerose (Perrault)
Det var en gang en konge og en dronning som sørget så dypt fordi de ikke fikk barn at det ikke er mulig å utrykke med ord hvor dypt de sørget. De reiste til alle badeanstalter i hele verden. Hellige løfter, pilegrimsferder – alt ble forsøkt, og ingenting nyttet. Men så ble omsider likevel dronningen gravid og fødte et pikebarn. Det ble arrangert en vakker dåp. Den lille prinsessen fikk alle feene som fantes i riket til gudmødre ( det fantes syv av dem), slik at hver og en av dem kunne gi henne en dåpsgave, slik som skikken var blant feene på den tiden. På den måten skulle prinsessen få alle tenkelige gode egenskaper.
Etter dåpsseremonien drog hele selskapet til kongens palass hvor det ble holdt en stor fest for feene. Foran dem ble det lagt et storslagent spisebestikk i et etui av massivt gull. Det var en skje, en gaffel og en kniv av det fineste gull, besatt med diamanter og rubiner. Men akkurat da alle hadde satt seg til bords, kom det inn en gammel fe som ikke hadde blitt invitert fordi hun ikke hadde vist seg utenfor tårnet sitt på mer enn femti år, så man trodde hun var død eller forhekset.
Kongen fikk ordnet med spisebestikk til henne også, men det var ikke mulig å få gitt henne et etui av gull slik som de andre hadde fått, for det var kun laget syv av dem til de syv feene. Den gamle trodde dette var uttrykk for forakt, og mellom sammenbitte kjever mumlet hun fram noen truende ord. En av de unge feene satt ved siden av henne og hørte dette, og, siden hun mistenkte at den gamle feen kunne finne på å gi en skadelig gave til den lille prinsessen, skjulte hun seg bak et forheng så snart de hadde brutt opp fra bordet, slik at hun kom til å bli den siste til å ta ordet. Da ville hun få mulighet til å mildne så godt det lot seg gjøre det vonde som den gamle ville kunne forårsake.
Feene begynte så å legge frem dåpsgavene til prinsessen. Den yngste feen ga henne den gaven at hun kom til å bli det vakreste mennesket i verden, den neste at hun kom til å ha et sinnelag som en engel, den tredje at hun kom til utføre alt hun tok seg til med beundringsverdig ynde, den fjerde at hun kom til å danse helt perfekt, den femte at hun kom til å kunne synge som en nattergal og den sjette at hun ville komme til å beherske alle slags musikkinstrumenter fullstendig perfekt.
Så var det den gamle feen som sto for tur. Hun sa, mens hodet hennes ristet, mer av krenkelse enn av elde, at prinsessen kom til å stikke hånden sin på en spinnetein, og at hun kom til å dø av stikket. Denne fryktelige gaven sendte en skjelving gjennom forsamlingen, og det var ikke en eneste blant dem som ikke tok til tårene.
Etiketter:
1. Perrault,
A. Foreldre,
A. Magikere,
A. Prinsesser i nød,
A. Slaktere,
B. Løfter,
C. Nysgjerrighet,
C. Ondskap
tirsdag 25. mai 2010
Tommeliten (Perrault)
Det var en gang en vedhugger som med sin kone hadde syv barn, alle var gutter. Den eldste var bare ti år gammel, den yngste ikke mer enn syv. Man kan undre seg over at vedhuggeren hadde fått så mange barn på så kort tid, men det hadde seg slik at hans kone fikk gjort sine saker unna i en fart, så hun bar aldri frem mindre enn to på en gang.
De var svært fattige, og deres syv barn var til stor belastning for dem siden ingen av dem enda var i stand til å tjene til livets opphold. Det som tynget dem enda mer var at den yngste var svært skrøpelig og ikke sa et eneste ord, noe de tolket som dumhet, mens det i virkeligheten var uttrykk for at han hadde et godt lynne.
Han var svært liten, og da han kom til verden var han knapt større enn en tommelfinger, derfor ble han kalt Tommeliten. Dette stakkars barnet ble husets hakkekylling, det var alltid han som fikk skylden når noe gikk galt. Imidlertid var han den edleste og klokeste av brødrene, og om han snakket lite, så lyttet han desto bedre.
Så kom det et svært dårlig år, og sulten var så stor at de stakkars folkene bestemte seg for at de måtte bli av med barna sine.
En kveld etter at barna hadde lagt seg og vedhuggeren satt sammen med sin kone i ovnskroken, sa han mens hjertet knyttet seg i brystet hans av smerte:
”Du ser godt at vi ikke er i stand til å fø barna våre, og jeg orker ikke se dem dø av sult foran øynene mine. Derfor har jeg bestemt å føre dem vill i skogen. Det skal gå ganske lett, for mens de morer seg med å bunte sammen kvister, kan vi bare snike oss vekk uten at de oppdager det."
”Åh, nei!” skrek konen hans. ”Vil du vikelig orke å føre vill dine egne barn?”
Det var fåfengt for mannen å legge frem for henne hvor stor deres fattigdom var – hun ville ikke støtte ham i foretagendet. Riktignok var hun fattig, men hun var barnas mor. Men til slutt, etter at hun hadde tatt inn over seg hvor smertefullt det kom til å bli for henne å se dem dø av sult, ga hun etter og gikk og la seg, oppløst i tårer.
Tommeliten hadde fått med seg alt det de hadde sagt, for da han lå i sengen sin hadde han hørt at de snakket om viktige saker, og hadde derfor stått stille opp og sneket seg inn under farens skammel for å kunne lytte uten å bli sett.
Han gikk og la seg igjen, og sov ikke et øyeblikk resten av natten, men lå og tenkte på hva han skulle gjøre. Han sto grytidlig opp og gikk til bredden av en bekk hvor han fant små hvite steiner som han fylte lommene sine med. Deretter gikk han hjem igjen.
De drog så i vei, og Tommeliten sa ingenting til brødrene sine om det han.hadde hørt.
De gikk inn i en ganske tett skog, slik at på ti skritts avstand kunne de ikke se hverandre. Slakteren begynte å hogge ved mens barna hans samlet kvister til risknipper. Da moren og faren så at de var oppslukt av arbeidet, gikk de umerkelig lenger bort fra dem, for så å plutselig skynde seg bort via en liten sidesti.
Da barna oppdaget at de var alene, begynte de å skrike og gråte av alle krefter. Tommeliten lot dem bare skrike, for han visste vel hvordan de skulle finne veien hjem igjen. Langs veien inn i skogen hadde han nemlig sluppet de små hvite steinene som han hadde i lommene sine.
Så han sa til dem:
”Vær ikke redde, kjære brødre, far og mor har etterlatt oss her, men jeg skal få dere hjem igjen, bare følg etter meg.”
De fulgte ham, og han ledet dem hjem samme vei som de hadde gått inn i skogen. De våget ikke gå inn med en gang, men flokket seg sammen ved døren for å høre hva moren og faren snakket om.
Ikke før hadde vedhuggeren og hans kone kommet hjem, hadde de mottatt ti daler som landsbylederen skyldte dem, og som de hadde mistet håpet om noen sinne å få fra ham. Dette ga dem livet tilbake, for de stakkars menneskene holdt på å dø av sult. Vedhuggeren sendte øyeblikkelig sin kone til slakteren. Siden det var så lenge siden de hadde spist, kjøpte hun tre ganger så mye kjøtt som de ville trenge for en middag til to personer. Da de hadde spist seg mette sa konen:
torsdag 20. mai 2010
Blåskjegg (Perrault)
Det var en gang en mann som eide prektige hus både i byen og på landet. Han hadde dekketøy av sølv og gull, gullbroderte møbler og gullkareter å kjøre i . Men uheldigvis for mannen hadde han blått skjegg, og det gjorde ham så stygg og fryktinngydende at alle kvinner flyktet for ham.
En av hans naboer, en dame av fin familie, hadde to døtre som var meget vakre. Han anholdt om den enes hånd, men lot moren få velge hvem av de to det skulle være. Det var imidlertid ingen av dem som ville ha ham. Den ene overlot ham gjerne til den andre og den andre til den ene, for de kunne ikke for noen pris tenke seg å ekte en mann med blått skjegg. Det var også en annen grunn til deres avsky. Han hadde nemlig vært gift flere ganger før, og ingen visste hvor det var blitt av hans koner.
Blåskjegg hadde lyst til å bli kjent med de unge døtrene. Derfor inviterte han dem og deres mor til et av sine landsteder, og samtidig innbød han tre-fire av deres beste venninner og noen unge menn fra nabolaget. I åtte dager levde de i sus og dus. Hver dag drog de på utflukt, snart på jakt og snart på fisketur, og det ble holdt ball og middager og andre selskaper. Lite søvn ble det, for natten igjennom drev de med lek og skøyerstreker. Alt gikk så bra at den yngste begynte å synes at skjegget til husets herre ikke lenger var så blått, og at han faktisk var en bra mann.
Så snart de kom tilbake til byen, fant vielsen sted. Da det var gått en måned, sa Blåskjegg til sin kone at han var nødt til å reise til provinsen. Siden han hadde en viktig sak å ordne med, ville reisen vare minst seks uker. Han bad henne more seg godt mens han var borte. Hun kunne få invitere sine venninner og ta dem med ut på landet om hun ville, og hun måtte sørge for å beverte dem på det beste.
"Her har du nøklene til de to største lager-rommene, og her er nøklene til det gull- og sølvtøyet som vi ikke bruker til daglig; dette er nøklene til skattkistene hvor jeg har mitt gull og sølv, her har du nøklene til juvelskrinene, og her er hovednøkkelen til alle etasjer i huset. Denne lille nøkkelen er til kottet i enden av den lange korridoren i første etasje. Lås opp overalt og gå fritt hvor du vil, men i det lille kottet får du ikke lov til å sette dine ben, og du skal vite at mitt forbud er så strengt ment at hvis du likevel går dit, er det ingen grenser for hva du kan vente deg som følge av mitt raseri."
Hun lovet å gjøre akkurat som han hadde sagt. Så kysset han henne farvel, steg opp i vognen og kjørte avgårde.
Etiketter:
1. Perrault,
A. Magikere,
A. Slaktere,
A. Søsken,
B. Løfter,
B. Straffer,
C. Nysgjerrighet,
C. Ondskap
mandag 19. april 2010
Ravnen
Der var engang en dronning, som havde en datter. Hun var endnu ganske lille og måtte bæres på armen. En dag var hun uartig, og moderen kunne aldeles ikke få hende til at være stille, og til sidst tabte hun tålmodigheden. Rundt om slottet fløj en mængde ravne, og dronningen lukkede vinduet op og sagde vredt:
“Gid du var en ravn og fløj din vej, så havde jeg da fred.”
I samme øjeblik blev barnet forvandlet til en ravn og fløj ud af vinduet og ind i en mørk skov, hvor den blev længe, uden at forældrene hørte noget om den.
søndag 18. april 2010
Hans og Grete
Ved udkanten af en stor skov boede der en fattig brændehugger med sin kone og sine to børn. Drengen hed Hans og pigen hed Grete. De havde kun lidt at bide og brænde og engang, da der var dyrtid i landet, vidste manden slet ikke, hvordan han skulle skaffe det daglige brød. Om aftenen, da han var kommet i seng og lå og tænkte over sin ulykke, sukkede han og sagde til sin kone: “Hvad skal der dog blive af os. Vi har slet ingen mad til børnene, knap nok til os selv.” - “Ved du hvad,” sagde konen, “i morgen tidlig følger vi børnene ind i den tætte skov, og tænder et bål der. Vi giver dem hver et stykke brød, og så går vi på arbejde. De kan ikke finde hjem igen, og så er vi af med dem.” - “Nej, det gør jeg ikke,” sagde manden, “jeg kan virkelig ikke nænne at lade mine børn blive ganske alene i den store skov. De bliver jo ædt af de vilde dyr.” - “Du er et rigtigt tossehovede,” sagde hans kone vredt, “vi dør jo allesammen af sult. Du kan såmænd godt begynde at tømre kisterne sammen.” Hun blev ved at plage ham, til han gav efter. “Men det gør mig dog skrækkelig ondt for de stakkels børn,” sagde han.
De to børn havde ikke kunnet sove af sult og havde hørt, hvad deres mor havde sagt. Grete græd og sagde til Hans: “Nu er det ude med os.” - “Vær stille, Grete,” svarede han, “jeg skal nok finde på råd.”
Etiketter:
1. Grimm,
A. Foreldre,
A. Magikere,
A. Slaktere,
A. Smartinger,
A. Søsken,
B. Fattig til rik,
C. Godhet,
C. Ondskap
lørdag 17. april 2010
Snehvide (Snehvit)
Det var midt om vinteren, og sneflokkene faldt som dun ned fra himlen. Dronningen sad ved vinduet og syede i en ramme af sort ibentræ, og mens hun syede og syede og kiggede ud på den hvide sne, kom hun til at stikke sig i fingeren, og der faldt tre bloddråber i sneen. Og da hun så, hvor smukt den røde farve strålede i den hvide sne, tænkte hun: “Gid jeg dog havde et barn, der var så hvidt som sne, så rødt som blod og så sort som ibentræ.” Kort derefter fødte hun en datter, som var hvid og rød med hår så sort som ibentræ. Den lille pige blev kaldt Snehvide, og da hun var født, døde dronningen.
Et år efter tog kongen sig en anden hustru. Hun var smuk, men stolt og hovmodig, og kunne ikke tåle, at nogen var smukkere end hun. Hun havde et spejl, og når hun så sig deri og spurgte:
“Lille spejl på væggen der,
hvem er skønnest i landet her?”
svarede spejlet:
“Ingen i verden er dejlig som du.”
Så var hun tilfreds, for hun vidste, at spejlet talte sandhed.
Abonner på:
Innlegg (Atom)









