Viser innlegg med etiketten B. Lærepenger. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten B. Lærepenger. Vis alle innlegg

onsdag 23. mars 2011

Amor og Psyche


Det var en gang en konge og en dronning. De hadde tre døtre, som alle var vakre, men den yngste var mer enn det, hun var deilig, ja deiligere enn Venus, syntes folk. De flokket seg om henne, strødde blomster for hennes føtter, snakket ikke om annet enn den deilige Psyche, som var navnet hennes.

Hennes vakre søstre ble snart gift. Den vidunderskjønne Psyche satt alene tilbake, ingen friere meldte seg, hun var så vakker at ingen mann våget å be om hennes hånd.
Kongen og dronningen var fortvilet over at ingen ville beile til Psyche. Hva hjalp det da at hun var så vakker, og at folk rett og slett dyrket henne som en gudinne?

Men oppe fra Olympen fulgte Venus sjalu med på den hyllesten som Psyche var gjenstand for. Hva hjalp det vel da at hun i sin tid var blitt erklært som den vakreste av gudinner, når hun nå ble satt i skyggen av en dødelig kvinne? Hun, Venus, skulle nok vite å hevne seg.

Det fryktelige oraklet

Mens Venus la skumle planer, gikk Psyches foreldre omsider til Oraklet i Delfi og fikk det svar at de ikke skulle glede seg til datterens bryllup, fordi, sa Pythia:

"Konge, som Dødens brud skal din datter smykkes,
deretter skal hun av deg bringes opp på det bratteste fjell.
Tro ikke at hennes mann er en gren av en dødelig stamme, nei,
et uhyre er han, en slange, grusom og vill.
Jupiter selv skjelver for ham og gudene blir redde,
flodene dypt under jorda gyser i mørket av skrekk."

Foreldrene ble sønderknust av dette svaret, men det var ikke noe annet å gjøre enn å adlyde oraklet.
De kledte henne som brud, og Psyche vandret av sted som til sin egen begravelse. Hun ble brakt til den klippen som oraklet hadde nevnt, mens hun tørket tårene sine på brudesløret.

Nå satt hun alene på toppen av klippen, brudefølget hadde forlatt henne. Plutselig fornemmet hun at en mild vind svevde omkring henne. Varsomt løftet den henne og førte henne ned i en dal kledt med blomster. Foran henne lå en lund med en rislende kilde, og ved siden tronte et palass som var så strålende at det ikke kunne være bygget av menneskehender.

torsdag 22. juli 2010

Østenfor sol og vestenfor måne


Det var engang en fattig husmann, som hadde stua full av barn og ikke stort å gi dem, hverken av mat eller klær; vakre var de alle, men den vakreste var den yngste datteren, som var så vakker at det ikke var måte på det.

Så var det en torsdagskveld sent om høsten; det var stygt vær ute og fælt mørkt, og regne og blåse gjorde det så det knaket i veggene; de satt omkring peisen og hadde noe å stelle med alle sammen. Rett som det var, så banket det tre ganger på ruten. Mannen gikk ut og skulle se hva som var på ferde, og da han kom ut, sto der en stor, stor kvitbjørn der.

"God kveld du!" sa kvitbjørnen.

"God kveld!" sa mannen.

"Vil du gi meg den yngste datteren din, skal jeg gjøre deg likså rik som du nå er fattig," sa han.

Ja, mannen syntes det var nokså gildt at han skulle bli så rik, men han syntes da han måtte snakke med datteren først, og gikk inn og sa at det var en stor kvitbjørn ute, som lovte han skulle gjøre dem så rike, når han bare kunne få henne. Hun sa nei og ville nødig, og så gikk mannen ut igjen, og ble så forlikt med kvitbjørnen at den skulle komme igjen neste torsdagskvelden og hente svar. Imens ga de henne hverken rist eller ro, de snakket og leste opp for henne om all rikdommen de skulle komme til, og om hvor godt hun skulle ha det selv, og til sist ga hun seg da. Hun vasket seg og stelte i stand fillene sine, pyntet seg gå godt hun kunne, og holdt seg reiseferdig. Ikke stort var det hun skulle ha med heller.

onsdag 21. juli 2010

Kvitebjørn kong Valemon


Så var det en gang, som vel kunne være, en konge. Han hadde to døtre som var stygge og slemme, men den tredje var så ren og blid som klare dagen, og kongen og alle var glade i henne. Hun drømte en gang om en gullkrans, som var så deilig at hun kunne ikke leve om hun ikke fikk den. Men da hun ikke kunne få den, ble hun sturen og kunne ikke tale for sorg, og da kongen fikk vite at det var kransen hun sørget for, så sendte han ut en som var klipt ut på lag som den kongsdatteren hadde drømt om, og skikket bud til gullsmedene i alle land, om de kunne skaffe maken til den. De arbeidet både dag og natt; men noen av kransene slengte hun, og andre ville hun ikke så mye som se på. Men så var det en gang hun var i skogen, da fikk hun se en kvitbjørn, som hadde den kransen hun hadde drømt om, mellom labbene og lekte med. Så ville hun kjøpe den.

Nei, den var ikke til fals for penger, men bare når han fikk henne selv. Ja, det var aldri verdt å leve uten den, sa hun; det var det samme hvor hun kom og hvem hun fikk, når hun bare fikk kransen, og så ble de forlikt om at han skulle hente henne om tre dager, og det var torsdagen.

Da hun kom hjem med kransen, ble alle glade for det hun var glad igjen, og kongen mente det kunne saktens ikke være så farlig å stagge en kvitbjørn. Den tredje dagen måtte hele krigsmakten ut rundt slottet til åta imot ham. Men da kvitbjørn kom, var det ingen som kunne stå seg mot ham, for ham bet det ingenting på; han slo dem ned på ymse sider, så de lå i haugevis. Dette syntes kongen gikk rent på skade; så sendte han den eldste datteren og henne tok kvitbjørnen på ryggen og fór avsted med. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, så spurte kvitbjørnen:

søndag 18. juli 2010

Håken Borkenskjegg


Det var en gang en kongsdatter som var så stolt og så kaut at ingen frier var god nok til henne; alle holdt hun for narr og ga hun reisepass, den ene etter den andre. Men enda hun var så stor på det, så kom det alltid friere til gårds, for vakker var hun, det leie trollet.

Så hadde det en gang kommet en kongssønn som ville fri til henne, og han hette Håken Borkenskjegg. Men den første natten han var der, ba hun hoffnarren at han skulle skjære ørene av den ene hesten hans og rispe kjeften like opp til ørene på den andre. Da prinsen skulle ut og kjøre den andre dagen, sto kongsdatteren i svalen og så på. "Nei! nå har jeg aldri sett maken heller," sa hun; "den kvasse nordensnoen som blåser her, har tatt ørene av den ene hesten din, og det har den andre stått og glist av så kjeften har gått helt opp til ørene på den," og dermed slo hun opp hele latterdøra, løp inn og lot ham kjøre sin vei.

Han reiste hjem, men han tenkte med seg selv at hun skulle nok ha det igjen. Han satte på seg et sort skjegg av lav, dro på en vid skinnkjole og kledde seg ut som en annen tigger, men hos en gullsmed kjøpte han seg en gullrokk, og dermed gikk han avsted og satte seg en morgen utenfor vinduet til kongsdatteren til å file og stelle på gullrokken; for den var ikke riktig ferdig, og det var ingen oppstandere på den heller.

Da så kongsdatteren kom til vinduet om morgenen, lukket hun opp og ropte på ham og spurte om han ville selge gullrokken sin.