Viser innlegg med etiketten B. Løfter. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten B. Løfter. Vis alle innlegg

onsdag 23. mars 2011

Amor og Psyche


Det var en gang en konge og en dronning. De hadde tre døtre, som alle var vakre, men den yngste var mer enn det, hun var deilig, ja deiligere enn Venus, syntes folk. De flokket seg om henne, strødde blomster for hennes føtter, snakket ikke om annet enn den deilige Psyche, som var navnet hennes.

Hennes vakre søstre ble snart gift. Den vidunderskjønne Psyche satt alene tilbake, ingen friere meldte seg, hun var så vakker at ingen mann våget å be om hennes hånd.
Kongen og dronningen var fortvilet over at ingen ville beile til Psyche. Hva hjalp det da at hun var så vakker, og at folk rett og slett dyrket henne som en gudinne?

Men oppe fra Olympen fulgte Venus sjalu med på den hyllesten som Psyche var gjenstand for. Hva hjalp det vel da at hun i sin tid var blitt erklært som den vakreste av gudinner, når hun nå ble satt i skyggen av en dødelig kvinne? Hun, Venus, skulle nok vite å hevne seg.

Det fryktelige oraklet

Mens Venus la skumle planer, gikk Psyches foreldre omsider til Oraklet i Delfi og fikk det svar at de ikke skulle glede seg til datterens bryllup, fordi, sa Pythia:

"Konge, som Dødens brud skal din datter smykkes,
deretter skal hun av deg bringes opp på det bratteste fjell.
Tro ikke at hennes mann er en gren av en dødelig stamme, nei,
et uhyre er han, en slange, grusom og vill.
Jupiter selv skjelver for ham og gudene blir redde,
flodene dypt under jorda gyser i mørket av skrekk."

Foreldrene ble sønderknust av dette svaret, men det var ikke noe annet å gjøre enn å adlyde oraklet.
De kledte henne som brud, og Psyche vandret av sted som til sin egen begravelse. Hun ble brakt til den klippen som oraklet hadde nevnt, mens hun tørket tårene sine på brudesløret.

Nå satt hun alene på toppen av klippen, brudefølget hadde forlatt henne. Plutselig fornemmet hun at en mild vind svevde omkring henne. Varsomt løftet den henne og førte henne ned i en dal kledt med blomster. Foran henne lå en lund med en rislende kilde, og ved siden tronte et palass som var så strålende at det ikke kunne være bygget av menneskehender.

tirsdag 27. juli 2010

Grimsborken


Det var en gang et par rike folk som hadde tolv sønner; men den yngste ville ikke være hjemme lenger, da han var blitt voksen; han ville ut og prøve sin lykke i verden. Foreldrene sa de syntes han hadde det godt og vel hjemme, og at han gjerne kunne bli hos dem; men han hadde ingen ro på seg; han ville og han skulle i veien, og så måtte han da få lov. Da han hadde gått en god stund, kom han til en kongsgård. Der ba han om tjeneste, og det fikk han.

Kongsdatteren der i landet var tatt inn i fjellet av et troll, og kongen hadde ikke flere barn; derfor var både han og hele landet i stor sorg, og kongen hadde lovt ut kongsdatteren og halve riket til den som kunne frelse henne; men det var ingen som kunne det, enda det var nok av dem som prøvde på.

Da nå gutten hadde vært der et års tid eller så, ville han hjem igjen og høre til foreldrene sine; men da han kom hjem, var foreldrene døde, og brødrene hadde delt alt de eide og hadde, mellom seg, så det ikke var noe igjen til gutten.

mandag 26. juli 2010

De tre kongsdøtre i berget det blå


Det var engang en konge og en dronning som ingen barn hadde, og det tok de seg så nær av at de nesten ikke hadde en glad stund.

En dag sto kongen ute i svalen og så utover de store jordene sine og alt han eide. Det var nok, og vel så det; men han syntes ikke han kunne ha glede av det, når han ikke visste hvor det skulle bli av alt etter hans tid. Som han sto der og grunnet, kom det en gammel fattigkjerring, som gikk og ba om litt i Guds navn. Hun hilste og neide seg, og spurde hva som feilte kongen, siden han så så uglad ut.

"Det kan ikke du gjøre noe ved, kona mi!" sa kongen; "det nytter ikke å fortelle deg det."

"Det torde vel enda hende," sa tiggerkjerringa; "det skal ofte lite til, når lykka vil. Kongen tenker på det at han ingen arving har til land og rike; men det trenger han ikke sørge for," sa hun; - han skulle ha tre døtre med dronningen sin, men han måtte akte dem vel, så de ikke kom under bar himmel før de ble femten år gamle; ellers kom det en snefloke og tok dem.

tirsdag 20. juli 2010

De tolv villender


Det var en gang en dronning som var ute og kjørte; det var om vinteren, og det hadde nettopp falt nysne. Da hun hadde kommet et stykke på veien, tok hun til å blø neseblod og måtte ut av sleden. Mens hun sto oppmed gjerdet og så på det røde blodet og den hvite sneen, kom hun til å tenkte på at hun hadde tolv sønner og ingen datter, og så sa hun ved seg selv; "Hadde jeg en datter så hvit som sne og så rød som blod, så kunne det gjerne være det samme med sønnene mine." Det var nesten ikke sagt, før det kom en trollkjerring til henne. "En datter skal du få," sa hun, "og hun skal være så hvit som sne og så rød som blod, og så skal sønnene dine være mine; men du kan få ha dem hos deg til barnet er døpt."



Da tiden kom, fikk dronningen en datter, og hun var så hvit som sne og så rød som blod, slik som trollkjerringa hadde lovt, og derfor kalte de henne også Snehvit og Rosenrød. Det ble stor glede i kongsgården, og dronningen var så glad at det ikke var noen måte på det; men da hun kom i hug det hun hadde lovt trollkjerringa, lot hun en sølvsmed gjøre tolv sølvskjeer, én til hver prins, og så lot hun ham enda gjøre én til, og den ga hun Snehvit og Rosenrød.
Best prinsessen var døpt, ble prinsene omskapt til tolv villender og fløy sin vei, og de så ikke mere til dem; de var borte og de ble borte. Prinsessen vokste opp, og hun ble både stor og vakker, men hun var ofte så underlig og sørgmodig, og det var ikke noen som kunne skjønne hva det var som feilte henne.

Men så var det en kveld dronningen også var så sørgmodig for hun hadde vel mange underlige tanker, når hun tenkte på sønnene sine; så sa hun til Snehvit og Rosenrød: "Hvorfor er du så sørgmodig, barnet mitt? Er det noe som feiler deg, så si fra! Er det noe du vil ha, skal du få det."

"Å, jeg synes det er så ødslig," sa Snehvit og Rosenrød; "alle andre har søsken, men jeg er så alene, jeg har ingen; det er det som jeg sørger for."

mandag 19. juli 2010

Mestermø


Det var en gang en konge; han hadde flere sønner, jeg vet ikke riktig hvor mange det var, men den yngste av dem hadde ingen ro på seg hjemme, han ville med nød og makt ut i verden og prøve seg, og det måtte kongen da langt om lenge la ham få lov til.

Da han hadde reist i noen dager, kom han til en risegård, og der ga han seg i tjeneste hos risen. Om morgenen skulle risen ut og gjæte geitene sine, og med det samme han reiste av gårde, sa han til kongssønnen, at han skulle måke stallen; "når du har gjort det, skal du slippe for å gjøre mer i dag; for du skal vite det er en snill husbond du er kommet til," sa han. "Men det du blir satt til, skal du gjøre både godt og vel; og så må du slett ikke gå inn i noen av de rommene som er innenfor stua du var i i natt; gjør du det, tar jeg livet av deg."

"Jammen er det en snill husbond også,"

sa kongssønnen ved seg selv, han gikk opp og ned på stuegulvet og trallet og sang, for han syntes det hadde god tid med å måke stallen; men artig var det å gløtte inn i de andre stuene hans likevel, for det må vel være noe han er redd for, siden jeg ikke skal få lov å komme inn der, tenkte han, og så gikk han inn i den første stua.

onsdag 7. juli 2010

Gullslottet som hang i luften


Det var en gang en fattig mann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste ut i verden og friste lykken; men den yngste ville de ikke ha med seg på noe sett eller vis. "Du da," sa de, "du duger ikke til annet enn åsitte og holde tyrilysa og grave i oska og blåse i glørne, du!" - "Ja ja, så får jeg vel gå aleine med meg sjøl jeg," sa Askeladden, "så blir jeg ikke uforlikt med følget mitt heller."

De to dro i vei, og da de hadde reist i noen dager, kom de i en stor skog; der satte de seg til å hvile, og skulle få seg mat av nisten de hadde med, for de var både trette og sultne. Som de satt der, kom det en gammel kjerring opp gjennom en tue og ba om litt mat; hun var så gammel og skrøpelig at hun jevnet på munnen og hakket med hodet og måtte stave seg fram; hun hadde ikke hatt brødsmulen i sin munn på hundre år, sa hun. Men guttene lo bare og åt, og sa at når hun ikke hadde livnært seg så lenge, så holdt hun nok ut resten, om hun ikke skulle ete opp matsmulene for dem; de hadde lite niste og ingenting å miste.

Da de hadde spist seg gode og mette og hvilt, la de i veien igjen, og langt om lenge kom de til kongsgården; der fikk de tjeneste begge to.

En stund etter de hadde reist hjemmefra, sanket Askeladden i hop de smulene som brødrene hans hadde vraket, og la dem i den vesle nisteskreppen sin, og tok med den gamle børsa som det ikke var lås på, for han tenkte den kunne alltid være god å ha på veien; så gikk han av gårde.

søndag 27. juni 2010

Rike Per Kremmer


Det var en gang en mann som de kalte Rike Per Kremmer, av det han hadde faret om med kram og samlet mange penger, så han var blitt en rik mann. Denne Rike-Per hadde en datter, og henne holdt han så gjev at alle de friere som kom til henne fikk avslag, for han syntes at ingen var god nok. Da det gikk slik med alle, så kom det til sist ingen, og da det tok til ådra ut i årene, så ble Per redd hun ikke skulle bli gift.

"Jeg undres riktig på," sa han til konen, "hvorfor det ikke kommer noen og frir til datter vår, som er så rik? Det skulle da være riktig rart om det ikke skulle være noen som ville ha henne, for penger har hun, og flere får han. Jeg mener jeg får reise til stjernekikkerne og spørre dem om hvem hun skal ha; for det kommer jo ikke et mors liv lenger."

"Hvordan kan stjernekikkerne svare på det da?" spurte konen.

"Jo, de leser allting i stjernene de," sa Rike-Per.

Han tok med seg mange penger til stjernekikkerne, og ba dem om de ville se på stjernene og si ham hva mann datter hans skulle få.

tirsdag 22. juni 2010

De tre prinsesser i Hvittenland


Det var en gang en fisker som bodde tett ved slottet og fisket til kongens bord. En dag han var ute og fisket, fikk han ingenting; han kunne bære seg at som han ville, agne og fiske, fiske og agne, så hang det ikke et bein på kroken. Men da det led langt på dag, dukket det opp et hode av vannet og sa: "Får jeg det konen din bær under beltet, skal du få fisk nok."

lørdag 19. juni 2010

Gullfuglen


Det var engang en konge som hadde en hage. I den hagen sto et epletre, og på det epletreet vokste hvert år et gulleple; men når det led mot den tiden at de skulle til å plukke det, så var det borte; ingen visste hvem som tok det eller hvor det ble av det, men borte var det.

Denne kongen hadde tre sønner. Så sa han til dem en dag at den av dem som kunne skaffe igjen eplet eller få rett på tyven, han skulle få riket etter ham, enten det var den eldste eller den yngste eller den mellomste.

Den eldste gikk i veien først, og satte seg under treet og skulle gjete opp tyven. Da det led på natten, kom det flyvende en gullfugl, og den lyste det lang vei av, og da kongssønnen så fuglen og skinnet, ble han så redd at han ikke torde stanse, men satte inn igjen så fort han kunne.

Om morgenen var eplet borte. Da hadde kongssønnen fått hjertet i livet igjen, og så tok han til å niste seg ut, og vill i veien og friste om han kunne finne fuglen. Kongen rustet ham vel, og sparte hverken på klær eller penger.

Da kongssønnen hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det ut en rev av et granholt og satt og så på.

fredag 18. juni 2010

Lurvehette


Det var en gang en konge og en dronning som ingen barn fikk, og det var dronningen så sørgmodig for, at hun nesten ikke hadde en glad time. Støtt og stadig klaget hun, for det var så ødslig og stilt i kongsgården; "hadde vi bare barn, så ble her nok liv," sa hun. Hvor hun reiste i hele sitt rike, så fantes det Guds velsignelse av barn, selv i den fattigste stue; og hvor hun kom, så hørte hun at kjerringa i huset skjente på ungene, og sa at nå hadde de gjort det og det gale igjen; dette syntes dronningen var morsomt, og det hadde hun lyst til å gjøre etter.

Til sist tok kongen og dronningen til seg et fremmed lite pikebarn; henne ville de ha hos seg i kongsgården og oppdra, og henne ville de skjenne på som sitt eget.

En dag sprang den lille jomfruen de hadde tatt til seg, nede i gården foran slottet og lekte med et gulleple. Så kom det en fattigkjerring rekende; hun hadde også en liten jente med seg, og det varte ikke lenge, så var jentungen og den lille jomfruen gode venner og ga seg til å leke sammen og trille gulleplet mellom seg. Dette så dronningen, som satt oppi vinduet på slottet; så pikket hun på ruten, at fosterdatteren skulle komme opp. Hun gjorde det, men fattigjenta ble med, og da de kom inn i salen til dronningen, holdt de hverandre i hånden.

Dronningen skjente på den lille jomfruen; "det er ikke for deg å springe og leke med en fillet tiggerunge," sa hun, og ville jage jentungen ned igjen.

"Visste dronningen hva mor mi kan, så jaget hun ikke meg," sa den vesle jenta, og da dronningen spurte henne nøyere ut, fortalte hun at mor hennes kunne skaffe dronningen barn. Det ville ikke dronningen tro, men jenta ble ved sitt, og sa at det var sant hvert ord, og at dronningen bare skulle prøve å få mor hennes til.

Så lot dronningen den vesle jenta gå ned etter henne.

"Vet du hva datter di sier," spurte hun kjerringa, da hun kom innenfor døren.

Nei, det visste tiggerkjerringa ikke.

"Hun sier du kan skaffe meg barn, om du vil," sa dronningen.

"Det er ikke for dronningen å høre etter det en fattigunge finner på," sa kjerringa og strøk ut igjen.

onsdag 16. juni 2010

Enkesønnen


Det var engang en fattig, fattig enke, som bare hadde én sønn. Hun trælet med gutten til han hadde gått for presten; men så sa hun til ham at nå kunne hun ikke fø ham lenger; han fikk ut og tjene for sitt brød.

Gutten vandret da ut i verden, og da han hadde gått en dags tid eller så, møtte han en fremmed mann.

"Hvor skal du hen?" spurte mannen.

"Jeg skal ut i verden og prøve å få meg tjeneste," sa gutten.

"Vil du tjene hos meg?"

"Å ja, likeså gjerne hos deg som enn annen," svarte gutten.

"Ja, du skal få det godt hos meg," sa mannen; "du skal bare holde meg med selskap og ikke gjøre noen ting ellers."

Så ble gutten med ham, og levde vel med mat og drikke, og hadde lite eller ingenting å gjøre; men han så heller aldri et menneske hos mannen.

En dag sa mannen til ham: "Nå reiser jeg bort i åtte dager; i den tiden får du være alene, men du må ikke gå inn i noen av disse fire kammersene her. Gjør du det, så tar jeg livet av deg når jeg kommer igjen."

fredag 28. mai 2010

Tornerose (Perrault)


Det var en gang en konge og en dronning som sørget så dypt fordi de ikke fikk barn at det ikke er mulig å utrykke med ord hvor dypt de sørget. De reiste til alle badeanstalter i hele verden. Hellige løfter, pilegrimsferder – alt ble forsøkt, og ingenting nyttet. Men så ble omsider likevel dronningen gravid og fødte et pikebarn. Det ble arrangert en vakker dåp. Den lille prinsessen fikk alle feene som fantes i riket til gudmødre ( det fantes syv av dem), slik at hver og en av dem kunne gi henne en dåpsgave, slik som skikken var blant feene på den tiden. På den måten skulle prinsessen få alle tenkelige gode egenskaper.

Etter dåpsseremonien drog hele selskapet til kongens palass hvor det ble holdt en stor fest for feene. Foran dem ble det lagt et storslagent spisebestikk i et etui av massivt gull. Det var en skje, en gaffel og en kniv av det fineste gull, besatt med diamanter og rubiner. Men akkurat da alle hadde satt seg til bords, kom det inn en gammel fe som ikke hadde blitt invitert fordi hun ikke hadde vist seg utenfor tårnet sitt på mer enn femti år, så man trodde hun var død eller forhekset.

Kongen fikk ordnet med spisebestikk til henne også, men det var ikke mulig å få gitt henne et etui av gull slik som de andre hadde fått, for det var kun laget syv av dem til de syv feene. Den gamle trodde dette var uttrykk for forakt, og mellom sammenbitte kjever mumlet hun fram noen truende ord. En av de unge feene satt ved siden av henne og hørte dette, og, siden hun mistenkte at den gamle feen kunne finne på å gi en skadelig gave til den lille prinsessen, skjulte hun seg bak et forheng så snart de hadde brutt opp fra bordet, slik at hun kom til å bli den siste til å ta ordet. Da ville hun få mulighet til å mildne så godt det lot seg gjøre det vonde som den gamle ville kunne forårsake.

Feene begynte så å legge frem dåpsgavene til prinsessen. Den yngste feen ga henne den gaven at hun kom til å bli det vakreste mennesket i verden, den neste at hun kom til å ha et sinnelag som en engel, den tredje at hun kom til utføre alt hun tok seg til med beundringsverdig ynde, den fjerde at hun kom til å danse helt perfekt, den femte at hun kom til å kunne synge som en nattergal og den sjette at hun ville komme til å beherske alle slags musikkinstrumenter fullstendig perfekt.

Så var det den gamle feen som sto for tur. Hun sa, mens hodet hennes ristet, mer av krenkelse enn av elde, at prinsessen kom til å stikke hånden sin på en spinnetein, og at hun kom til å dø av stikket. Denne fryktelige gaven sendte en skjelving gjennom forsamlingen, og det var ikke en eneste blant dem som ikke tok til tårene.

torsdag 20. mai 2010

Blåskjegg (Perrault)


Det var en gang en mann som eide prektige hus både i byen og på landet. Han hadde dekketøy av sølv og gull, gullbroderte møbler og gullkareter å kjøre i . Men uheldigvis for mannen hadde han blått skjegg, og det gjorde ham så stygg og fryktinngydende at alle kvinner flyktet for ham.

En av hans naboer, en dame av fin familie, hadde to døtre som var meget vakre. Han anholdt om den enes hånd, men lot moren få velge hvem av de to det skulle være. Det var imidlertid ingen av dem som ville ha ham. Den ene overlot ham gjerne til den andre og den andre til den ene, for de kunne ikke for noen pris tenke seg å ekte en mann med blått skjegg. Det var også en annen grunn til deres avsky. Han hadde nemlig vært gift flere ganger før, og ingen visste hvor det var blitt av hans koner.

Blåskjegg hadde lyst til å bli kjent med de unge døtrene. Derfor inviterte han dem og deres mor til et av sine landsteder, og samtidig innbød han tre-fire av deres beste venninner og noen unge menn fra nabolaget. I åtte dager levde de i sus og dus. Hver dag drog de på utflukt, snart på jakt og snart på fisketur, og det ble holdt ball og middager og andre selskaper. Lite søvn ble det, for natten igjennom drev de med lek og skøyerstreker. Alt gikk så bra at den yngste begynte å synes at skjegget til husets herre ikke lenger var så blått, og at han faktisk var en bra mann.

Så snart de kom tilbake til byen, fant vielsen sted. Da det var gått en måned, sa Blåskjegg til sin kone at han var nødt til å reise til provinsen. Siden han hadde en viktig sak å ordne med, ville reisen vare minst seks uker. Han bad henne more seg godt mens han var borte. Hun kunne få invitere sine venninner og ta dem med ut på landet om hun ville, og hun måtte sørge for å beverte dem på det beste.

"Her har du nøklene til de to største lager-rommene, og her er nøklene til det gull- og sølvtøyet som vi ikke bruker til daglig; dette er nøklene til skattkistene hvor jeg har mitt gull og sølv, her har du nøklene til juvelskrinene, og her er hovednøkkelen til alle etasjer i huset. Denne lille nøkkelen er til kottet i enden av den lange korridoren i første etasje. Lås opp overalt og gå fritt hvor du vil, men i det lille kottet får du ikke lov til å sette dine ben, og du skal vite at mitt forbud er så strengt ment at hvis du likevel går dit, er det ingen grenser for hva du kan vente deg som følge av mitt raseri."

Hun lovet å gjøre akkurat som han hadde sagt. Så kysset han henne farvel, steg opp i vognen og kjørte avgårde.

onsdag 21. april 2010

Tusindskind


Der var engang en konge, som havde en dronning med gyldent hår, og hun var så dejlig, at hendes lige ikke fandtes i hele verden. Engang blev hun syg, og da hun mærkede, at hun skulle dø, kaldte hun på kongen og sagde: “Hvis du gifter dig igen, når jeg er død, må du love mig, at den du vælger, skal være ligeså smuk som jeg og have ligesådan et gyldent hår.” Da kongen havde lovet det, lukkede hun sine øjne og døde.

Kongen sørgede dybt og tænkte ikke på at tage sig en anden kone. Men så sagde rådsherrerne: “Det går ikke an, kongen må gifte sig igen, så landet får en dronning.” Der blev nu sendt bud vidt og bredt for at finde en brud, der var ligeså smuk som den afdøde dronning. Men der var ingen i hele verden, og der var slet ingen, som havde sådan et dejligt gyldent hår. Sendebudene måtte altså vende tilbage med uforrettet sag.

Kongen havde en datter, der var lige så smuk som hendes afdøde mor og også havde sådan et gyldent hår. Da hun var blevet voksen, så kongen pludselig en dag, hvor meget hun lignede sin mor, og blev straks forelsket i hende. Han sagde derfor til sine rådsherrer: “Jeg vil gifte mig med min datter, hun er min afdøde dronnings udtrykte billede, og jeg kan dog ikke finde nogen brud, som ligner hende.” Rådsherrerne blev meget forfærdede og sagde: “Gud har forbudt, at en far gifter sig med sin datter. Det er en stor synd, og det vil sikkert styrte riget i ulykke.” Datteren blev endnu mere forfærdet, da hun hørte det, men håbede dog at bevæge ham til at opgive sit forehavende og sagde til ham: “Før jeg opfylder eders ønske må jeg have tre kjoler, en så gylden som solen, en der blinker af sølv som månen og en, der stråler som stjernerne. Endelig vil jeg have en kappe af tusind slags pelsværk, hvert dyr i eders rige må give et stykke af sit skind dertil.”

tirsdag 20. april 2010

Tre varianter av brødre forvandlet til ravner

De tolv brødre

Der var engang en konge og en dronning, som levede lykkeligt med hinanden. De havde tolv børn, men det var drenge allesammen.

En dag sagde kongen til sin kone: "Hvis det trettende barn, du føder, bliver en pige, skal de tolv drenge dræbes, for at hun kan få hele kongeriget." Han lod straks lave tolv kister, og der blev lagt høvlspåner i dem og puder, som de døde skulle ligge på. Så lod han dem stille ind i en stue, låsede døren og gav dronningen nøglen, men forbød hende at tale til nogen derom.

Dronningen sad hele dagen og sørgede, og hendes yngste søn, der hed Benjamin efter biblen og altid var hos hende, spurgte hende: "Hvorfor er du så bedrøvet, lille mor?" "Mit elskede barn," svarede hun, "jeg tør ikke sige det." Men han lod hende ikke have fred, før hun gik hen og lukkede stuen op og viste ham de tolv kister med høvlspånerne. Så sagde hun: "Kære Benjamin, disse kister har din fader ladet lave til dig og dine elleve brødre, og hvis jeg føder en datter, skal I allesammen dræbes og lægges deri og begraves." Hun græd, mens hun fortalte det, men drengen trøstede hende og sagde: "Du skal ikke græde, lille mor, vi skal nok klare os, vi løber vores vej." Men dronningen sagde: "Du skal tage dine elleve brødre med dig ud i skoven. Der skal en af jer kravle op i det højeste træ, I kan finde, og holde udkig efter tårnet her på slottet. Hvis jeg føder en dreng, hejser jeg en hvid fane, og så skal I komme hjem igen, men føder jeg en pige, hejser jeg en rød fane, og så skal I flygte, så hurtigt I kan. Den gode Gud vil nok beskytte jer. Hver nat vil jeg stå op og bede for jer, om vinteren beder jeg, at I må have ild til at varme jer ved, og om sommeren, at heden ikke må plage jer."

Hun velsignede sine sønner, og de gik ud i skoven.

mandag 19. april 2010

Ravnen


Der var engang en dronning, som havde en datter. Hun var endnu ganske lille og måtte bæres på armen. En dag var hun uartig, og moderen kunne aldeles ikke få hende til at være stille, og til sidst tabte hun tålmodigheden. Rundt om slottet fløj en mængde ravne, og dronningen lukkede vinduet op og sagde vredt:

“Gid du var en ravn og fløj din vej, så havde jeg da fred.”

I samme øjeblik blev barnet forvandlet til en ravn og fløj ud af vinduet og ind i en mørk skov, hvor den blev længe, uden at forældrene hørte noget om den.

mandag 15. mars 2010

Kong Lindorm


Det var engang en konge, som havde en dejlig dronning. Den tid, de havde bryllup og gik i seng den første nat, stod der ingenting skrevet på deres seng. Men da de stod op om morgenen, så de til deres forfærdelse, at der stod skrevet på sengen, at de ikke skulle få nogen børn sammen.