Det blå båndet

Det var en gang en fattigkjerring som hadde vært på bygda og bedt. Hun hadde med seg en liten gutt. Da hun hadde fått full posen, strøk hun nordover åsen og skulle hjem til bygda si igjen.

Da de var kommet et stykke opp i åslia, fikk de se et lite blått hosebånd som lå i kløvveien. Det ba gutten om han fikk lov til å ta. "Nei," sa moren, "det kan være fanteri ved det," og så truet hun gutten til åfølge seg.

Da de var kommet litt lenger opp, sa gutten han måtte gå av veien et stykke. Imens satte kjerringa seg på en tømmertopp. Men gutten ble lenge borte; for da han var kommet så langt inn i skogen at kjerringa ikke kunne se ham, sprang han ned der hosebåndet lå, tok det og knyttet det om livet på seg; da ble han så sterk at han syntes han kunne løfte hele åsen.

Den rettferdige firskilling

Det var en gang en fattig kone som bodde i en ussel stue langt borte fra bygda. Lite hadde hun å bite og intenting å brenne, og derfor sendte hun en liten gutt hun hadde, til skogs for å sanke ved. Han hoppet og sprang, og sprang og hoppet, for å holde seg varm, for det var en kald, grå høstdag; og hver gang han hadde sanket en kvist eller en rot i vedbøra, måtte han slå armene om hinannen mot herdebladene, for nevene var røde som tyttebærtuene han gikk over, av bare kulde.

Da han hadde fått vedbøra full og skulle hjem igjen, kom han over en stubbebråte. Der så han en kvit, krokete stein. "Å, din stakkars gamle stein, så kvit og så bleik du er - du fryser nok fælt!" sa gutten, han tok av seg trøya og hadde på steinen.

Tobakksgutten

Det var en gang en fattigkjerring som gikk omkring med sønnen sin og ba; hjemme hadde hun hverken å bite eller brenne. Først gikk hun bygdimellom, og så kom hun til byen. Da hun hadde gått husimellom der en stund, kom hun til borgermesteren. Det var både en snill mann og en gjev mann, en av de beste i byen; for han var gift med datteren til den rikeste kjøpmannen der, og med henne hadde han en liten datter; de hadde ikke flere barn, så hun var både søtungen og sukkerungen, og det var ingen ting som var for god for henne. Hun ble straks velkjent med denne fattiggutten også, da han kom der med mor si, og da borgermesteren så at de var godvenner så snart, tok han til seg gutten, så hun kunne ha ham til lekebror. Ja, de lekte sammen og stelte sammen, leste sammen og gikk på skole sammen, og var støtt venner og vel forlikt.

En dag sto borgermesterkonen ved vinduet og så etter barna da de skulle på skolen. Da fikk hun se det var en regndam i gaten; først bar gutten tinen med skolematen over dammen; så kom han igjen og løftet veslejenta over, og da han satte henne ned, tok han en kyss.

Da borgermesterkonen så det, ble hun sint: "Skal slik en skarveunge kysse datter vår, vi som er de beste folk i byen?" sa hun. Mannen prøve åstagge henne det beste han kunne, og sa det visste ingen hvor barna skulle bo, og ingen hva som kan hende sine; det var en snill og en skikkelig gutt, og det kom titt et stort tre av en liten teinung, sa han. Men nei, det var det samme både hva han var og hva han ble; "når armod kommer til ære, vet den ikke hvordan den vil være," og "den som er slått til skilling, blir aldri til daler, om han skinner som en gullpenge," sa borgermesterkonen; der fikk han ikke lov å være; hun ville av med ham.

Tornerose (Perrault)

Det var en gang en konge og en dronning som sørget så dypt fordi de ikke fikk barn at det ikke er mulig å utrykke med ord hvor dypt de sørget. De reiste til alle badeanstalter i hele verden. Hellige løfter, pilegrimsferder – alt ble forsøkt, og ingenting nyttet. Men så ble omsider likevel dronningen gravid og fødte et pikebarn. Det ble arrangert en vakker dåp. Den lille prinsessen fikk alle feene som fantes i riket til gudmødre ( det fantes syv av dem), slik at hver og en av dem kunne gi henne en dåpsgave, slik som skikken var blant feene på den tiden. På den måten skulle prinsessen få alle tenkelige gode egenskaper.

Etter dåpsseremonien drog hele selskapet til kongens palass hvor det ble holdt en stor fest for feene. Foran dem ble det lagt et storslagent spisebestikk i et etui av massivt gull. Det var en skje, en gaffel og en kniv av det fineste gull, besatt med diamanter og rubiner. Men akkurat da alle hadde satt seg til bords, kom det inn en gammel fe som ikke hadde blitt invitert fordi hun ikke hadde vist seg utenfor tårnet sitt på mer enn femti år, så man trodde hun var død eller forhekset.

Kongen fikk ordnet med spisebestikk til henne også, men det var ikke mulig å få gitt henne et etui av gull slik som de andre hadde fått, for det var kun laget syv av dem til de syv feene. Den gamle trodde dette var uttrykk for forakt, og mellom sammenbitte kjever mumlet hun fram noen truende ord. En av de unge feene satt ved siden av henne og hørte dette, og, siden hun mistenkte at den gamle feen kunne finne på å gi en skadelig gave til den lille prinsessen, skjulte hun seg bak et forheng så snart de hadde brutt opp fra bordet, slik at hun kom til å bli den siste til å ta ordet. Da ville hun få mulighet til å mildne så godt det lot seg gjøre det vonde som den gamle ville kunne forårsake.

Feene begynte så å legge frem dåpsgavene til prinsessen. Den yngste feen ga henne den gaven at hun kom til å bli det vakreste mennesket i verden, den neste at hun kom til å ha et sinnelag som en engel, den tredje at hun kom til utføre alt hun tok seg til med beundringsverdig ynde, den fjerde at hun kom til å danse helt perfekt, den femte at hun kom til å kunne synge som en nattergal og den sjette at hun ville komme til å beherske alle slags musikkinstrumenter fullstendig perfekt.

Så var det den gamle feen som sto for tur. Hun sa, mens hodet hennes ristet, mer av krenkelse enn av elde, at prinsessen kom til å stikke hånden sin på en spinnetein, og at hun kom til å dø av stikket. Denne fryktelige gaven sendte en skjelving gjennom forsamlingen, og det var ikke en eneste blant dem som ikke tok til tårene.

Eselskinn (Perrault)

Det var en gang en konge, så storslagen og så elsket av sitt folk, så respektert av alle sine naboer og allierte at en kunne si han måtte være verdens lykkeligste monark. Hans lykke ble også bekreftet ved at han til hustru hadde valgt seg en prinsesse som var både vakker og full av gode egenskaper, og dette lykkelige ekteparet hadde et perfekt samliv. Inn i deres rene ekteskap ble det født et pikebarn så rikt begavet med ynde og sjarme at de ikke var det minste lei seg for at de ikke hadde flere barn.

Storslagenhet, god smak og overflod preget palasset hans, ministrene var kloke og dyktige, hoffolkene flinke og hengivne, tjenerne trofaste og flittige, stallene store og fylt opp med verdens vakreste hester med rikt utsmykket seletøy. Men fremmede som kom for å beundre de vakre stallene ble overrasket over at et kraftig esel sto på det mest iøynefallende stedet og foldet ut sine store, lange ører. Det var ikke tilfeldig,  men av en bestemt grunn at kongen hadde gitt eselet en så spesiell og utsøkt plassering. De evnene dette sjeldne dyret hadde, gjorde at det i høyeste grad fortjente å bli fremhevet. Naturen hadde nemlig skapt det så eksepsjonelt at dets avføring, i stedet for å være uren, hver morgen var dekket i rikelig monn av vakre gullmynter av alle slag  som så kunne sankes inn ved morgenstellet.

Men akk, livets fortredeligheter kan like gjerne ramme konger som deres undersåtter, og i det gode liv blir det alltid blandet inn noen plager. De himmelske makter tillot at dronningen plutselig ble rammet av en ondartet sykdom som man ikke fant noen kur mot, til tross for legenes vitenskap og dyktighet. Fortvilelsen var overveldende.

Til tross for det kjente ordspråket som sier at ekteskapet er kjærlighetens grav, var kongen berørt og forelsket, og han pintes uopphørlig: Han søkte opp alle templene i hele kongeriket og avla løfter om å gi sitt eget liv i bytte mot sin så høyt elskede ektefelles, men både guder og feer ble påkalt helt forgjeves. Dronningen, som kjente at hennes siste time nærmet seg, sa til sin ektefelle som ga seg helt over i tårer:

”Før jeg dør skal du love meg å oppfylle et krav jeg har. Det er at du, hvis du skulle få lyst til å gifte deg igjen…”

Da han hørte dette utstøtte kongen noen hjerteskjærende skrik, så grep han sin hustrus hender og badet dem i tårer. Så forsikret han henne om at det var helt overflødig å snakke til ham om noe nytt ekteskap.

”Nei, nei,” sa han til slutt, ”min kjære dronning, snakk heller til meg om at du skal overleve!”

”Staten”, svarte dronningen, så bestemt at det forsterket fyrstens triste sinnstemning, ”Staten, som vil kreve etterfølgere, vil kunne komme til å presse deg til å frembringe sønner som ligner deg, siden jeg ikke har kunnet skaffe deg mer enn en datter. Men jeg ber deg, og påkaller all den kjærlighet som du har følt for meg, at du ikke gir etter for påtrykk fra ditt folk før du har funnet en prinsesse som er vakrere og mer velskapt enn meg. Jeg vil at du sverger å oppfylle dette ønsket, først da kan jeg dø med fred i sinnet.”

Man kan gå ut fra at dronningen, som ikke led under manglende selvaktelse, overdrev innholdet i dette løftet, og at hun nok tenkte at det i hele verden ikke fantes noen som var hennes like, slik at hun på denne måten hadde sikret seg at kongen ikke kom til å gifte seg igjen.

Til slutt døde hun. Aldri har noen ektemann gjort så mye vesen av sin sorg: han gråt og hulket dag og natt,  å være enkemann var den eneste oppgaven han var opptatt av å utføre.

Den store sorgen varte imidlertid ikke så lenge. Da var tiden inne for de høyeste embetsmennene i staten til å møtes, og så gikk de i samlet tropp til kongen og ba ham gifte seg på nytt. Han syntes forespørselen var brutal, og den utløste en ny omgang med tårer. Han påberopte seg løftet han hadde gitt til dronningen, og utfordret alle sine rådgivere  til å finne en prinsesse som var vakrere og mer velskapt enn hans hustru, og tenkte nok at det ville være umulig.

Men rådsmennene anså et slikt løfte som en bagatell det ikke var nødvendig å ta hensyn til, og sa at skjønnhet ikke betydde noe så lenge en eventuell dronning var dydig og ikke steril. Videre fremholdt de at Staten krevde prinser for å sikre ro og trygghet, og at arveprinsessen i sannhet hadde alle de kvaliteter som krevdes for å kunne bli en storslagen dronning, men at det ble nødvendig å finne en utlending til ektemann for henne, og at da kom denne utlendingen til å ta henne med til sitt eget rike, hvor deres barn ikke kom til å bli anerkjente som blodsarvinger til dette riket. Og siden det da ikke kom til å finnes prinser som bar hans navn, ville nabofolk kunne sette i gang kriger som ville medføre kongedømmets undergang.

Dette resonnementet gjorde inntrykk på kongen, og han lovet å tenke på å oppfylle rådsmennenes ønske. Følgelig lette han blant de gifteferdige prinsessene for å se om det var en av dem som kunne passe for ham. Hver dag ble det brakt frem for ham sjarmerende portretter, men ingen hadde den avdøde dronningens skjønnhet, så han klarte ikke bestemme seg for å ta noen av dem til ekte.

Uheldigvis ble nå kongen fullstendig gal, til tross for at han ellers var en fornuftig mann, og fikk det for seg at arveprinsessen, hans datter, i høy grad overgikk sin mor dronningen både i sinn og skinn. Så ga han henne beskjed om at han ville gifte seg med henne siden hun alene kunne løse ham fra løftet han hadde sverget på.

Feene (Perrault )

Det var en gang en enke som hadde to døtre. Den eldste lignet henne i så stor grad både i sinnelag og i utseende, at å se den ene var som å se den andre. De var begge to så ubehagelige og så hovmodige at de ikke var til å leve sammen med. Den yngste, som var sin fars uttrykte bilde med sitt milde vesen og sin rettskaffenhet , var i tillegg en av de vakreste piker som tenkes kunne. Ettersom det er naturlig å være mest glad i den som er mest lik en selv, var denne moren helt forgapt i sin eldste datter, og samtidig hadde hun en fryktelig motvilje mot den yngste, Hun lot henne spise på kjøkkenet og arbeide uopphørlig.

Blant andre oppgaver dette stakkars barnet hadde, var å gå to ganger om dagen for å hente vann en drøy halv mil hjemmefra i en stor krukke som måtte være helt full. En dag da hun var ved denne vannkilden, kom det bort til henne en fattig kone som ba om litt vann å drikke.

”Ja visst, kjære gamlemor,” sa den vakre piken, og så skylte hun straks krukken, fylte den med vann fra den friskeste delen av kilden, og ga henne å drikke mens hun holdt krukken så det var lett å komme til vannet. Da den gamle konen hadde drukket, sa hun til henne:

”De er så vakker, så god og så rettskaffen at jeg kan ikke dy meg for å gi Dem en gave,” for det var en fe som hadde tatt skikkelse av en fattig landsens kone for å finne ut hvor god og rettskaffen den unge piken var.
”Jeg gir Dem som gave,” fortsatte feen, ”at for hvert ord De sier, kommer det fra munnen Deres en blomst eller en edelsten.”

Tommeliten (Perrault)

Det var en gang en vedhugger som med sin kone hadde syv barn, alle var gutter. Den eldste var bare ti år gammel, den yngste ikke mer enn syv. Man kan undre seg over at vedhuggeren hadde fått så mange barn på så kort tid, men det hadde seg slik at hans kone fikk gjort sine saker unna i en fart, så hun bar aldri frem mindre enn to på en gang.

De var svært fattige, og deres syv barn var til stor belastning for dem siden ingen av dem enda var i stand til å tjene til livets opphold. Det som tynget dem enda mer var at den yngste var svært skrøpelig og ikke sa et eneste ord, noe de tolket som dumhet, mens det i virkeligheten var uttrykk for at han hadde et godt lynne.
Han var svært liten, og da han kom til verden var han knapt større enn en tommelfinger, derfor ble han kalt Tommeliten. Dette stakkars barnet ble husets hakkekylling, det var alltid han som fikk skylden når noe gikk galt. Imidlertid var han den edleste og klokeste av brødrene, og om han snakket lite, så lyttet han desto bedre.

Så kom det et svært dårlig år, og sulten var så stor at de stakkars folkene bestemte seg for at de måtte bli av med barna sine.

En kveld etter at barna hadde lagt seg og vedhuggeren satt sammen med sin kone i ovnskroken, sa han mens hjertet knyttet seg i brystet hans av smerte:

”Du ser godt at vi ikke er i stand til å fø barna våre, og jeg orker ikke se dem dø av sult foran øynene mine. Derfor har jeg bestemt å føre dem vill i skogen. Det skal gå ganske lett, for mens de morer seg med å bunte sammen kvister, kan vi bare snike oss vekk uten at de oppdager det."

”Åh, nei!” skrek konen hans. ”Vil du vikelig orke å føre vill dine egne barn?”

Det var fåfengt for mannen å legge frem for henne hvor stor deres fattigdom var – hun ville ikke støtte ham i foretagendet. Riktignok var hun fattig, men hun var barnas mor. Men til slutt, etter at hun hadde tatt inn over seg hvor smertefullt det kom til å bli for henne å se dem dø av sult, ga hun etter og gikk og la seg, oppløst i tårer.

Tommeliten hadde fått med seg alt det de hadde sagt, for da han lå i sengen sin hadde han hørt at de snakket om viktige saker, og hadde derfor stått stille opp og sneket seg inn under farens skammel for å kunne lytte uten å bli sett.

Han gikk og la seg igjen, og sov ikke et øyeblikk resten av natten, men lå og tenkte på hva han skulle gjøre. Han sto grytidlig opp og gikk til bredden av en bekk hvor han fant små hvite steiner som han fylte lommene sine med. Deretter gikk han hjem igjen.

De drog så i vei, og Tommeliten sa ingenting til brødrene sine om det han.hadde hørt.

De gikk inn i en ganske tett skog, slik at på ti skritts avstand kunne de ikke se hverandre. Slakteren begynte å hogge ved mens barna hans samlet kvister til risknipper. Da moren og faren så at de var oppslukt av arbeidet, gikk de umerkelig lenger bort fra dem, for så å plutselig skynde seg bort via en liten sidesti.

Da barna oppdaget at de var alene, begynte de å skrike og gråte av alle krefter. Tommeliten lot dem bare skrike, for han visste vel hvordan de skulle finne veien hjem igjen. Langs veien inn i skogen hadde han nemlig sluppet de små hvite steinene som han hadde i lommene sine.

 

Så han sa til dem:

”Vær ikke redde, kjære brødre, far og mor har etterlatt oss her, men jeg skal få dere hjem igjen, bare følg etter meg.”

De fulgte ham, og han ledet dem hjem samme vei som de hadde gått inn i skogen. De våget ikke gå inn med en gang, men flokket seg sammen ved døren for å høre hva moren og faren snakket om.
Ikke før hadde vedhuggeren og hans kone kommet hjem, hadde de mottatt ti daler som landsbylederen skyldte dem, og som de hadde mistet håpet om noen sinne å få fra ham. Dette ga dem livet tilbake, for de stakkars menneskene holdt på å dø av sult.  Vedhuggeren sendte øyeblikkelig sin kone til slakteren. Siden det var så lenge siden de hadde spist, kjøpte hun tre ganger så mye kjøtt som de ville trenge for en middag til to personer. Da de hadde spist seg mette sa konen:

Katten med støvlene (Perrault)

En møller etterlot seg ikke annet til sine tre barn enn møllen, et esel og en katt. Delingen var fort gjort, det ble verken tilkalt notar eller advokat: de ville raskt ha fortært hele det fattigslige arvegodset.

Den eldste fikk møllen.
Den mellomste fikk eselet.
Den yngste fikk bare katten.

Den sistnevnte kunne ikke forsone seg med å ha fått en så fattigslig arv.

”Brødrene mine”, sa han, ”vil kunne skaffe seg et ærlig levebrød hvis de slår seg sammen. Mens jeg blir nødt til å dø av sult så snart jeg har spist katten min og laget meg en muffe av kattepelsen,.”

Ubemerket hadde katten hørt denne uttalelsen. Nå sa den, med en alvorlig og høytidelig mine:

”Ikke bekymre Dem, min herre, De trenger bare skaffe meg en sekk og få laget et par høye støvler til meg, så skal De få se at De ikke har fått så dårlig arv som De tror.”

Selv om kattens herre ikke la særlig vekt på det den sa, hadde han lagt merke til at den hadde gjort mange lure triks for å fange mus og rotter, for eksempel ved å henge etter bena eller gjemme seg i melet og spille død. Han anså det derfor ikke som helt håpløst at katten skulle kunne redde ham ut av elendigheten.

Da katten hadde fått det den hadde bedt om, iførte den seg med stolthet støvlene, slengte sekken på ryggen og holdt snorene med forlabbene. Så ga den seg i vei til en utmark hvor det var mange ville kaniner. Den la inn kli og kålblader i sekken, og mens den lå utstrakt og spilte død, ventet den på at en ung og uerfaren kanin skulle hoppe inn i sekken for å spise av maten. Den hadde knapt fått lagt seg ned før den fikk uttelling: en ung og ubetenksom kanin hoppet inn i sekken. Mesterkatten strammet straks snorene, og så drepte den nådeløst kaninen.

Stolt over sitt bytte gikk den til kongen og ba om å få snakke med ham. Man førte den opp til Majestetens værelse, og da den kom inn bukket den flott og dypt for kongen og sa:

”Deres Majestet, her er en villkanin som markien av Carabas (det var navnet som det falt den inn å gi sin herre) har gitt meg i oppdrag å gi Dem i gave fra ham.”

”Fortell din herre”, svarte kongen, ”at jeg takker ham og at gaven gleder meg.”

En annen gang gjemte den seg i en kornåker, fremdeles med sekken åpen, og da to rapphøns hoppet inn, snørte den sekken og tok dem begge to . Den gikk så for å gi dem til kongen, slik den hadde gjort med villkaninen. Kongen mottok med glede de to rapphønsene, og ga katten en drikkeskilling.

Lille Rødhette (Perrault)

Det var en gang en liten, vakker landsens pike, vakrere enn noen noensinne hadde sett. Moren var betatt av henne, og bestemoren enda mer betatt. Denne gode konen fikk laget en rød hette til henne som kledde henne så godt at alle kalte henne for lille Rødhette.

En dag moren hadde stekt pannekaker sa hun til henne:

”Gå og se hvordan det står til med bestemor, for jeg har hørt at hun skal være syk. Ta med en pannekake og denne lille krukken med smør og gi henne.”

Lille Rødhette ga seg straks på vei til bestemoren som bodde i en annen landsby. Da hun gikk gjennom en skog, møtte hun ulven. Han hadde god lyst til å spise henne, men turde ikke på grunn av noen vedhuggere som var der i skogen. Han spurte henne hvor hun skulle. Det stakkars barnet, som ikke visste at det var farlig å stoppe opp for å snakke med en ulv, svarte:

”Jeg skal besøke bestemoren min, og gi henne en pannekake og en krukke med smør som moren min har sendt med meg.”

”Bor hun langt herfra,” sa ulven.

”Å, ja!” svarte lille Rødhette, ”det er bortenfor møllen som De kan se langt, langt der borte, i det første huset i landsbyen.

”Javel,” sa ulven, ”jeg vil også besøke henne. Jeg går denne veien her og du går den veien der, så ser vi hvem som kommer først frem.”

Askepott (Perrault)

Det var en gang en adelsmann som giftet seg for andre gang med en kvinne som var umåtelig hovmodig og stolt. Hun hadde to døtre med samme gemytt, og som liknet henne i alle henseender. Ektemannen hadde fra før av en ung datter, men hun var så snill og god at det fantes ikke hennes like. Dette hadde hun etter sin mor som hadde vært verdens beste menneske.

Ikke før hadde bryllupet stått, så utfoldet stemorens dårlige sinnelag seg: hun holdt ikke ut å se de gode egenskapene til den unge piken, for de fikk hennes døtre til å fremstå som enda mer frastøtende.

Hun satte henne til å gjøre det mest foraktede gjøremålene i huset: Det var hun som tok oppvasken og trappevasken, og hun gjorde også rent værelsene til fruen og hennes døtre. Hun måtte sove i et lite kvistværelse på en rufsete halmmadrass, mens hennes stesøstre hadde rom med parkettgulv, flotte senger og speil hvor de kunne se seg selv i helfigur.

Den stakkars piken holdt tålmodig ut med det hele og turde ikke klage til faren som bare ville ha skjent på henne ettersom han var fullstendig underlagt sin kones vilje. Når hun var ferdig med arbeidet pleide hun sette seg i asken i ovnskroken, derfor kalte de fleste henne for Askerumpe. Den yngste av stesøstrene, som ikke var fullt så slem som den eldste, kalte henne for Askepott. Imidlertid var Askepott, til tross for sine stygge klær, hundre ganger vakrere enn sine stesøstre, uansett hvor utsøkte klær de hadde på seg.

Så skjedde det at kongssønnen skulle holde et ball hvor alle høytstående personer ble invitert. Våre to frøkner ble også invitert, for de var regnet med i det gode selskap i riket. Så de var glade og fornøyde med å velge ut antrekk og frisyrer som kledde dem best. For Askepott ble det mer arbeid, for det var hun som strøk tøyet deres og stivet mansjettene. Det ble ikke snakket om annet en om hvordan de skulle kle seg opp.

”Jeg,” sa den eldste, ”tar på meg den røde fløyelskjolen og besetningen av engelsk knipling.”

”Jeg,” sa den yngste, ”skal bare ha på meg det vanlige skjørtet mitt, men til gjengjeld tar jeg på meg kappen med gullblomster og hårspennen med diamanter som ikke er til å kimse av.”

De sendte bud på den beste eksperten på hodepynt, og de kjøpte inn falske skjønnhetspletter av høy kvalitet. De tilkalte Askepott for å få hennes råd, for hun hadde god smak. Askepott hjalp dem det beste hun kunne og tilbød seg til og med å frisere håret deres, noe de takket ja til. Mens hun stelte håret deres spurte de henne:

”Askepott, ville du ikke gjerne gå på ballet?”

”Akk! Frøkner, dere gjør narr av meg. Jeg har ikke det som skal til.”

”Det har du rett i: folk ville nok le hvis de så en Askerumpe komme på ball.”

En annen enn Askepott ville nok ha frisert dem på kryss og tvers, men hun var god og snill og friserte dem helt perfekt. De gikk nesten to hele dager uten å spise, slik gledet de seg til ballet. Mer enn tolv snørebånd røk da de strammet dem for å bli tynnere rundt livet, og de sto til stadighet fremfor speilet.

Endelig kom den store dagen. De drog av gårde, og Askepott fulgte dem med øynene så lenge hun kunne. Da hun ikke kunne se dem lenger, begynte hun å gråte. Gudmoren hennes, som så henne oppløst i tårer, spurte hva som var i veien.

Riquet med hårtusten (Perrault)

Det var en gang en dronning som nedkom med en sønn så stygg og så lite velskapt at man lenge tvilte på om han var et menneskebarn. En fe som var tilstede ved hans fødsel hevdet imidlertid at han var rikt utrustet i åndelig henseende. Hun la til at takket være en gave hun hadde gitt ham, ville han gjøre den han elsket høyest like forstandig som han selv var.

Alt dette var til litt trøst for dronningen som var ganske forskrekket over å ha satt til verden slik en stygg raring.

Det viste seg også at dette barnet, så snart han begynte å snakke, sa tusener av vakre ord og vendinger. I alt han gjorde var det også noe uforklarlig åndfullt som sjarmerte alle.

Jeg glemte å fortelle at han kom til verden med en liten tust hår på hodet, og at man derfor kalte ham Riquet med hårtusten. Riquet var nemlig familienavnet.

Seks eller syv år senere nedkom dronningen i et nabokongedømme med to døtre.
Den første som kom til verden var vakrere enn dagen var lang, og dronningen ble så begeistret over dette at man fryktet at den overveldende gleden skulle skade henne. Den samme feen som hadde vært til stede ved Riquet med hårtustens fødsel var også med her. For å moderere dronningens fryd erklærte hun at denne vesle prinsessen ikke var det minste åndfull, og at hun kom til å bli like dum som hun var vakker. Dette gjorde dronningen mer ydmyk, og noen øyeblikk senere svært nedtrykt da det viste seg at den andre piken hun nedkom med var ekstremt uskjønn.

”Fortvil ikke, frue,” sa feen, ”datteren deres får kompensert på annet vis: hun kommer til å bli så rikt utrustet åndelig at en nesten ikke kommer til å merke at hun mangler skjønnhet.”

”Guds vilje skje,” svarte dronningen, ”men lar det seg ikke gjøre å tilføre den eldste som er så vakker litt åndfullhet?”

”Jeg kan ikke gjøre noe for henne, frue, hva angår forstanden, men jeg kan alt hva angår skjønnheten. Og siden det ikke er noe jeg heller vil enn å gjøre Dem tilfreds skal jeg gi henne makt til å gi skjønnhet til den som hun blir glad i.”

Blåskjegg (Perrault)

Det var en gang en mann som eide prektige hus både i byen og på landet. Han hadde dekketøy av sølv og gull, gullbroderte møbler og gullkareter å kjøre i . Men uheldigvis for mannen hadde han blått skjegg, og det gjorde ham så stygg og fryktinngydende at alle kvinner flyktet for ham.

En av hans naboer, en dame av fin familie, hadde to døtre som var meget vakre. Han anholdt om den enes hånd, men lot moren få velge hvem av de to det skulle være. Det var imidlertid ingen av dem som ville ha ham. Den ene overlot ham gjerne til den andre og den andre til den ene, for de kunne ikke for noen pris tenke seg å ekte en mann med blått skjegg. Det var også en annen grunn til deres avsky. Han hadde nemlig vært gift flere ganger før, og ingen visste hvor det var blitt av hans koner.

Blåskjegg hadde lyst til å bli kjent med de unge døtrene. Derfor inviterte han dem og deres mor til et av sine landsteder, og samtidig innbød han tre-fire av deres beste venninner og noen unge menn fra nabolaget. I åtte dager levde de i sus og dus. Hver dag drog de på utflukt, snart på jakt og snart på fisketur, og det ble holdt ball og middager og andre selskaper. Lite søvn ble det, for natten igjennom drev de med lek og skøyerstreker. Alt gikk så bra at den yngste begynte å synes at skjegget til husets herre ikke lenger var så blått, og at han faktisk var en bra mann.

Så snart de kom tilbake til byen, fant vielsen sted. Da det var gått en måned, sa Blåskjegg til sin kone at han var nødt til å reise til provinsen. Siden han hadde en viktig sak å ordne med, ville reisen vare minst seks uker. Han bad henne more seg godt mens han var borte. Hun kunne få invitere sine venninner og ta dem med ut på landet om hun ville, og hun måtte sørge for å beverte dem på det beste.

"Her har du nøklene til de to største lager-rommene, og her er nøklene til det gull- og sølvtøyet som vi ikke bruker til daglig; dette er nøklene til skattkistene hvor jeg har mitt gull og sølv, her har du nøklene til juvelskrinene, og her er hovednøkkelen til alle etasjer i huset. Denne lille nøkkelen er til kottet i enden av den lange korridoren i første etasje. Lås opp overalt og gå fritt hvor du vil, men i det lille kottet får du ikke lov til å sette dine ben, og du skal vite at mitt forbud er så strengt ment at hvis du likevel går dit, er det ingen grenser for hva du kan vente deg som følge av mitt raseri."

Hun lovet å gjøre akkurat som han hadde sagt. Så kysset han henne farvel, steg opp i vognen og kjørte avgårde.

Tusindskind

Der var engang en konge, som havde en dronning med gyldent hår, og hun var så dejlig, at hendes lige ikke fandtes i hele verden. Engang blev hun syg, og da hun mærkede, at hun skulle dø, kaldte hun på kongen og sagde: “Hvis du gifter dig igen, når jeg er død, må du love mig, at den du vælger, skal være ligeså smuk som jeg og have ligesådan et gyldent hår.” Da kongen havde lovet det, lukkede hun sine øjne og døde.

Kongen sørgede dybt og tænkte ikke på at tage sig en anden kone. Men så sagde rådsherrerne: “Det går ikke an, kongen må gifte sig igen, så landet får en dronning.” Der blev nu sendt bud vidt og bredt for at finde en brud, der var ligeså smuk som den afdøde dronning. Men der var ingen i hele verden, og der var slet ingen, som havde sådan et dejligt gyldent hår. Sendebudene måtte altså vende tilbage med uforrettet sag.

Kongen havde en datter, der var lige så smuk som hendes afdøde mor og også havde sådan et gyldent hår. Da hun var blevet voksen, så kongen pludselig en dag, hvor meget hun lignede sin mor, og blev straks forelsket i hende. Han sagde derfor til sine rådsherrer: “Jeg vil gifte mig med min datter, hun er min afdøde dronnings udtrykte billede, og jeg kan dog ikke finde nogen brud, som ligner hende.” Rådsherrerne blev meget forfærdede og sagde: “Gud har forbudt, at en far gifter sig med sin datter. Det er en stor synd, og det vil sikkert styrte riget i ulykke.” Datteren blev endnu mere forfærdet, da hun hørte det, men håbede dog at bevæge ham til at opgive sit forehavende og sagde til ham: “Før jeg opfylder eders ønske må jeg have tre kjoler, en så gylden som solen, en der blinker af sølv som månen og en, der stråler som stjernerne. Endelig vil jeg have en kappe af tusind slags pelsværk, hvert dyr i eders rige må give et stykke af sit skind dertil.”

Tre varianter av brødre forvandlet til ravner

De tolv brødre

Der var engang en konge og en dronning, som levede lykkeligt med hinanden. De havde tolv børn, men det var drenge allesammen.

En dag sagde kongen til sin kone: "Hvis det trettende barn, du føder, bliver en pige, skal de tolv drenge dræbes, for at hun kan få hele kongeriget." Han lod straks lave tolv kister, og der blev lagt høvlspåner i dem og puder, som de døde skulle ligge på. Så lod han dem stille ind i en stue, låsede døren og gav dronningen nøglen, men forbød hende at tale til nogen derom.

Dronningen sad hele dagen og sørgede, og hendes yngste søn, der hed Benjamin efter biblen og altid var hos hende, spurgte hende: "Hvorfor er du så bedrøvet, lille mor?" "Mit elskede barn," svarede hun, "jeg tør ikke sige det." Men han lod hende ikke have fred, før hun gik hen og lukkede stuen op og viste ham de tolv kister med høvlspånerne. Så sagde hun: "Kære Benjamin, disse kister har din fader ladet lave til dig og dine elleve brødre, og hvis jeg føder en datter, skal I allesammen dræbes og lægges deri og begraves." Hun græd, mens hun fortalte det, men drengen trøstede hende og sagde: "Du skal ikke græde, lille mor, vi skal nok klare os, vi løber vores vej." Men dronningen sagde: "Du skal tage dine elleve brødre med dig ud i skoven. Der skal en af jer kravle op i det højeste træ, I kan finde, og holde udkig efter tårnet her på slottet. Hvis jeg føder en dreng, hejser jeg en hvid fane, og så skal I komme hjem igen, men føder jeg en pige, hejser jeg en rød fane, og så skal I flygte, så hurtigt I kan. Den gode Gud vil nok beskytte jer. Hver nat vil jeg stå op og bede for jer, om vinteren beder jeg, at I må have ild til at varme jer ved, og om sommeren, at heden ikke må plage jer."

Hun velsignede sine sønner, og de gik ud i skoven.

Ravnen

Der var engang en dronning, som havde en datter. Hun var endnu ganske lille og måtte bæres på armen. En dag var hun uartig, og moderen kunne aldeles ikke få hende til at være stille, og til sidst tabte hun tålmodigheden. Rundt om slottet fløj en mængde ravne, og dronningen lukkede vinduet op og sagde vredt:

“Gid du var en ravn og fløj din vej, så havde jeg da fred.”

I samme øjeblik blev barnet forvandlet til en ravn og fløj ud af vinduet og ind i en mørk skov, hvor den blev længe, uden at forældrene hørte noget om den.

Hans og Grete

Ved udkanten af en stor skov boede der en fattig brændehugger med sin kone og sine to børn. Drengen hed Hans og pigen hed Grete. De havde kun lidt at bide og brænde og engang, da der var dyrtid i landet, vidste manden slet ikke, hvordan han skulle skaffe det daglige brød. Om aftenen, da han var kommet i seng og lå og tænkte over sin ulykke, sukkede han og sagde til sin kone: “Hvad skal der dog blive af os. Vi har slet ingen mad til børnene, knap nok til os selv.” - “Ved du hvad,” sagde konen, “i morgen tidlig følger vi børnene ind i den tætte skov, og tænder et bål der. Vi giver dem hver et stykke brød, og så går vi på arbejde. De kan ikke finde hjem igen, og så er vi af med dem.” - “Nej, det gør jeg ikke,” sagde manden, “jeg kan virkelig ikke nænne at lade mine børn blive ganske alene i den store skov. De bliver jo ædt af de vilde dyr.” - “Du er et rigtigt tossehovede,” sagde hans kone vredt, “vi dør jo allesammen af sult. Du kan såmænd godt begynde at tømre kisterne sammen.” Hun blev ved at plage ham, til han gav efter. “Men det gør mig dog skrækkelig ondt for de stakkels børn,” sagde han.

De to børn havde ikke kunnet sove af sult og havde hørt, hvad deres mor havde sagt. Grete græd og sagde til Hans: “Nu er det ude med os.” - “Vær stille, Grete,” svarede han, “jeg skal nok finde på råd.”

Snehvide (Snehvit)

Det var midt om vinteren, og sneflokkene faldt som dun ned fra himlen. Dronningen sad ved vinduet og syede i en ramme af sort ibentræ, og mens hun syede og syede og kiggede ud på den hvide sne, kom hun til at stikke sig i fingeren, og der faldt tre bloddråber i sneen. Og da hun så, hvor smukt den røde farve strålede i den hvide sne, tænkte hun: “Gid jeg dog havde et barn, der var så hvidt som sne, så rødt som blod og så sort som ibentræ.” Kort derefter fødte hun en datter, som var hvid og rød med hår så sort som ibentræ. Den lille pige blev kaldt Snehvide, og da hun var født, døde dronningen.
Et år efter tog kongen sig en anden hustru. Hun var smuk, men stolt og hovmodig, og kunne ikke tåle, at nogen var smukkere end hun. Hun havde et spejl, og når hun så sig deri og spurgte:

“Lille spejl på væggen der,
hvem er skønnest i landet her?”

svarede spejlet:

“Ingen i verden er dejlig som du.”

Så var hun tilfreds, for hun vidste, at spejlet talte sandhed.

Titta Grå

Det var en gang en mann og en kone som kom så inderlig godt overens, at aldri var det falt et ondt ord mellom dem, likefra den stund de kom sammen. Alt det mannen gjorde, syntes kona var bra, og alt det hun tok seg til, det var det beste mannen var i stand til å tenke seg. Ikke hadde de mye å greie seg med, så de fikk nok vende på smulene, men enten det bar eller brast, så var de likevel glade og fornøyde. Men avind skal det nå være i hver en krok, om den er aldri så trang, og er det ingen andre som misunner folk å leve i fred, så frister alltid fanden å finne seg en liten plass, og han lurte på hvordan han skulle få en smule ufred inn i huset. Han fristet på én vis, og han fristet på en annen og han fristet på alle måter, men alt det han lusket og smøg omkring dem, så holdt de så vel sammen, at han var ikke god for å finne en eneste sprekk hvor han kunne smyge seg inn, så liten han enn gjorde seg.

Men det som den onde selv ikke kan rå med, det klarer onde kvinnfolk å sette i gang. I samme grend bodde en som het Titta Grå, og hun var just av den rette ulla. Han gikk til henne og spurte om hun ikke var god for å sette dem opp, slik at de kunne ryke i hårene på hverandre. Det var vel ingen kunst, mente hun, og fikk hun bare en ny ulltrøye og et randet skjørt med røde og blå render, så skulle hun nok stelle det slik at fanden selv skulle ikke kunne klare å gjøre det bedre. Ja, det var fanden fornøyd med, og så skiltes de.

Tidlig neste morgen, så snart mannen var dratt til skogs, kilte Titta Grå inn til kona.

Kong Lindorm

Det var engang en konge, som havde en dejlig dronning. Den tid, de havde bryllup og gik i seng den første nat, stod der ingenting skrevet på deres seng. Men da de stod op om morgenen, så de til deres forfærdelse, at der stod skrevet på sengen, at de ikke skulle få nogen børn sammen.

The Nightingale and the Rose

"She said that she would dance with me if I brought her red roses," cried the young Student; "but in all my garden there is no red rose."

From her nest in the holm-oak tree the Nightingale heard him, and she looked out through the leaves, and wondered.

"No red rose in all my garden!" he cried, and his beautiful eyes filled with tears. "Ah, on what little things does happiness depend! I have read all that the wise men have written, and all the secrets of philosophy are mine, yet for want of a red rose is my life made wretched."

"Here at last is a true lover," said the Nightingale. "Night after night have I sung of him, though I knew him not: night after night have I told his story to the stars, and now I see him. His hair is dark as the hyacinth-blossom, and his lips are red as the rose of his desire; but passion has made his face like pale ivory, and sorrow has set her seal upon his brow."

"The Prince gives a ball to-morrow night," murmured the young Student, "and my love will be of the company. If I bring her a red rose she will dance with me till dawn. If I bring her a red rose, I shall hold her in my arms, and she will lean her head upon my shoulder, and her hand will be clasped in mine. But there is no red rose in my garden, so I shall sit lonely, and she will pass me by. She will have no heed of me, and my heart will break."

"Here indeed is the true lover," said the Nightingale. "What I sing of, he suffers--what is joy to me, to him is pain. Surely Love is a wonderful thing. It is more precious than emeralds, and dearer than fine opals. Pearls and pomegranates cannot buy it, nor is it set forth in the marketplace. It may not be purchased of the merchants, nor can it be weighed out in the balance for gold."

"The musicians will sit in their gallery," said the young Student, "and play upon their stringed instruments, and my love will dance to the sound of the harp and the violin. She will dance so lightly that her feet will not touch the floor, and the courtiers in their gay dresses will throng round her. But with me she will not dance, for I have no red rose to give her"; and he flung himself down on the grass, and buried his face in his hands, and wept.

"Why is he weeping?" asked a little Green Lizard, as he ran past him with his tail in the air.

"Why, indeed?" said a Butterfly, who was fluttering about after a sunbeam.

"Why, indeed?" whispered a Daisy to his neighbour, in a soft, low voice.

"He is weeping for a red rose," said the Nightingale.

"For a red rose?" they cried; "how very ridiculous!" and the little Lizard, who was something of a cynic, laughed outright.

But the Nightingale understood the secret of the Student's sorrow, and she sat silent in the oak-tree, and thought about the mystery of Love.

Suddenly she spread her brown wings for flight, and soared into the air. She passed through the grove like a shadow, and like a shadow she sailed across the garden.

The Happy Prince

High above the city, on a tall column, stood the statue of the Happy Prince. He was gilded all over with thin leaves of fine gold, for eyes he had two bright sapphires, and a large red ruby glowed on his sword-hilt.

He was very much admired indeed. "He is as beautiful as a weathercock," remarked one of the Town Councillors who wished to gain a reputation for having artistic tastes; "only not quite so useful," he added, fearing lest people should think him unpractical, which he really was not.

"Why can't you be like the Happy Prince?" asked a sensible mother of her little boy who was crying for the moon. "The Happy Prince never dreams of crying for anything."

"I am glad there is some one in the world who is quite happy," muttered a disappointed man as he gazed at the wonderful statue.

"He looks just like an angel," said the Charity Children as they came out of the cathedral in their bright scarlet cloaks and their clean white pinafores.

"How do you know?" said the Mathematical Master, "you have never seen one."

"Ah! but we have, in our dreams," answered the children; and the Mathematical Master frowned and looked very severe, for he did not approve of children dreaming.

One night there flew over the city a little Swallow. His friends had gone away to Egypt six weeks before, but he had stayed behind, for he was in love with the most beautiful Reed. He had met her early in the spring as he was flying down the river after a big yellow moth, and had been so attracted by her slender waist that he had stopped to talk to her.

"Shall I love you?" said the Swallow, who liked to come to the point at once, and the Reed made him a low bow. So he flew round and round her, touching the water with his wings, and making silver ripples. This was his courtship, and it lasted all through the summer.

"It is a ridiculous attachment," twittered the other Swallows; "she has no money, and far too many relations"; and indeed the river was quite full of Reeds. Then, when the autumn came they all flew away.

After they had gone he felt lonely, and began to tire of his lady- love. "She has no conversation," he said, "and I am afraid that she is a coquette, for she is always flirting with the wind." And certainly, whenever the wind blew, the Reed made the most graceful curtseys. "I admit that she is domestic," he continued, "but I love travelling, and my wife, consequently, should love travelling also."

"Will you come away with me?" he said finally to her; but the Reed shook her head, she was so attached to her home.

"You have been trifling with me," he cried. "I am off to the Pyramids. Good-bye!" and he flew away.

All day long he flew, and at night-time he arrived at the city. "Where shall I put up?" he said; "I hope the town has made preparations."

Then he saw the statue on the tall column.

Den blå rosen

Denne rosen heter 'Rhapsody in blue' og kan fremstå som ganske så blåfarget...

Her er et eventyr hvor det blir påstått at blå roser ikke finnes:  

For lenge siden levde det i Kina en keiser som hadde to barn, en sønn og en datter. Sønnen var allerede gift og hadde selv en frisk og kjekk sønn. Men datteren var fortsatt ugift, og keiseren ville gjerne gifte henne bort til en jevnbyrdig mann før han døde.

Datteren var viden berømt for sin skjønnhet. Hun hadde vakre brune øyne, og latteren hennes klang som sølvklokker. Føttene var velformet og de minste en kunne se. Dessuten var hun like klok som vakker og sang de store dikternes sanger som ingen andre i landet. Men gifte seg hadde hun ikke lyst til.

Fågel rödbröst

DET VAR PÅ DEN TIDEN, då Vår Herre skapade världen, då han inte blott gjorde himmel och jord utan också alla djur och växter samt tillika gav dem deras namn. Det ges många historier från den tiden, och kände man till dem alla, då skulle man också veta förklaring på allt i världen, som man nu ej kan förstå.

Det var då, som det hände en dag, när Vår Herre satt i paradiset och målade fåglarna, att färgen tog slut i Vår Herres färgkoppar, så att steglitsen skulle ha blivit utan färg, om inte Vår Herre hade torkat af alla penslarna på hennes fjädrar.