lørdag 22. mai 2010

Askepott (Perrault)


Det var en gang en adelsmann som giftet seg for andre gang med en kvinne som var umåtelig hovmodig og stolt. Hun hadde to døtre med samme gemytt, og som liknet henne i alle henseender. Ektemannen hadde fra før av en ung datter, men hun var så snill og god at det fantes ikke hennes like. Dette hadde hun etter sin mor som hadde vært verdens beste menneske.

Ikke før hadde bryllupet stått, så utfoldet stemorens dårlige sinnelag seg: hun holdt ikke ut å se de gode egenskapene til den unge piken, for de fikk hennes døtre til å fremstå som enda mer frastøtende.

Hun satte henne til å gjøre det mest foraktede gjøremålene i huset: Det var hun som tok oppvasken og trappevasken, og hun gjorde også rent værelsene til fruen og hennes døtre. Hun måtte sove i et lite kvistværelse på en rufsete halmmadrass, mens hennes stesøstre hadde rom med parkettgulv, flotte senger og speil hvor de kunne se seg selv i helfigur.

Den stakkars piken holdt tålmodig ut med det hele og turde ikke klage til faren som bare ville ha skjent på henne ettersom han var fullstendig underlagt sin kones vilje. Når hun var ferdig med arbeidet pleide hun sette seg i asken i ovnskroken, derfor kalte de fleste henne for Askerumpe. Den yngste av stesøstrene, som ikke var fullt så slem som den eldste, kalte henne for Askepott. Imidlertid var Askepott, til tross for sine stygge klær, hundre ganger vakrere enn sine stesøstre, uansett hvor utsøkte klær de hadde på seg.

Så skjedde det at kongssønnen skulle holde et ball hvor alle høytstående personer ble invitert. Våre to frøkner ble også invitert, for de var regnet med i det gode selskap i riket. Så de var glade og fornøyde med å velge ut antrekk og frisyrer som kledde dem best. For Askepott ble det mer arbeid, for det var hun som strøk tøyet deres og stivet mansjettene. Det ble ikke snakket om annet en om hvordan de skulle kle seg opp.

”Jeg,” sa den eldste, ”tar på meg den røde fløyelskjolen og besetningen av engelsk knipling.”

”Jeg,” sa den yngste, ”skal bare ha på meg det vanlige skjørtet mitt, men til gjengjeld tar jeg på meg kappen med gullblomster og hårspennen med diamanter som ikke er til å kimse av.”

De sendte bud på den beste eksperten på hodepynt, og de kjøpte inn falske skjønnhetspletter av høy kvalitet. De tilkalte Askepott for å få hennes råd, for hun hadde god smak. Askepott hjalp dem det beste hun kunne og tilbød seg til og med å frisere håret deres, noe de takket ja til. Mens hun stelte håret deres spurte de henne:

”Askepott, ville du ikke gjerne gå på ballet?”

”Akk! Frøkner, dere gjør narr av meg. Jeg har ikke det som skal til.”

”Det har du rett i: folk ville nok le hvis de så en Askerumpe komme på ball.”

En annen enn Askepott ville nok ha frisert dem på kryss og tvers, men hun var god og snill og friserte dem helt perfekt. De gikk nesten to hele dager uten å spise, slik gledet de seg til ballet. Mer enn tolv snørebånd røk da de strammet dem for å bli tynnere rundt livet, og de sto til stadighet fremfor speilet.

Endelig kom den store dagen. De drog av gårde, og Askepott fulgte dem med øynene så lenge hun kunne. Da hun ikke kunne se dem lenger, begynte hun å gråte. Gudmoren hennes, som så henne oppløst i tårer, spurte hva som var i veien.

”Jeg ville så gjerne… jeg ville så gjerne…”

Hun gråt så kraftig at hun ikke klarte å fullføre setningen.

Gudmoren hennes, som var en fe, sa til henne:

”Du ville gjerne gå på ballet, ikke sant?”

”Akk, ja!” sa Askepott med et sukk.

”Vel, hvis du kan være flink pike skal jeg sørge for at du kommer dit,” sa gudmoren.

Hun tok henne med til rommet sitt og sa:

”Gå ut i haven og hent et gresskar til meg.”

Askepott gikk straks og hentet det fineste hun kunne finne og tok det med til gudmoren sin, uten å ha noen anelse om hvordan det skulle kunne få henne av gårde til ballet. Gudmoren hulte det ut, og da det bare var skallet igjen, rørte hun det med tryllestaven sin og gresskaret ble øyeblikkelig forvandlet til en vakker, forgylt vogn.

Etterpå kikket hun i musefellen sin hvor hun fant seks mus som var helt levende.

Hun ba Askepott løfte på lemmen til musefellen og ga hver mus som kom ut et slag med tryllestaven. Den ble da øyeblikkelig forvandlet til en vakker hest, og til slutt var det et fint seksspann med musegrå-droplete hester.

Nå var hun i beit for hva hun skulle bruke til å lage kusk av.

”Jeg skal se etter,” sa Askepott, ”om det ikke er en rotte i rottefellen som vi kan bruke til kusk.”

”Det har du rett i,” sa gudmoren, ”gå og se etter.”
Askepott kom med rottefellen hvor det var tre store rotter.

Feen valgte ut den av dem som hadde ekstra flotte barter, og så snart hun hadde rørt ved den ble den forvandlet til en stor kusk med de flotteste barter som noen hadde sett.

Etterpå sa hun:

”Gå ut i hagen, der finner du seks firfirsler bak vanntrauet, ta dem med til meg.”

Ikke før hadde Askepott brakt dem inn, så forvandlet gudmoren dem til seks lakeier, som straks steg opp bak på vognen, og i sine flott pyntede drakter sto de der som om de aldri hadde gjort noe annet i hele sitt liv.

Så sa feen til Askepott:

”Se her er utstyr som kan frakte deg til ballet, er du ikke godt fornøyd?”

”Jo, men skal jeg dra dit slik, i disse stygge klærne mine?”

 
Gudmoren bare rørte så vidt ved henne med tryllestaven, så ble klærne hennes forvandlet til et antrekk med kapper i gull og sølv, oversådd med edelstener. Deretter ga hun henne verdens nydeligste sko, laget av ekornskinn.

Da hun var ferdig pyntet, steg hun opp i vognen. Men gudmoren hennes formante henne om at hun for all del ikke måtte bli på ballet lenger enn til midnatt, og forklarte henne at ble hun der bare et øyeblikk lenger, ville vognen bli gresskar igjen, hestene mus, kusken rotte, lakeiene firfirsler, og at hun ville være kledd i sine gamle klær.

Askepott lovet sin gudmor at hun skulle passe på å dra fra slottet før midnatt.

Så drog hun av gårde, helt fra seg av glede.

Kongssønnen, som hadde fått beskjed om at det var ankommet en storslagen, ukjent prinsesse, kom løpende for å ta imot henne. Han bød henne hånden da hun steg ut av vognen, og førte henne inn i salen hvor alle gjestene var.

Det ble da helt stille, dansen stoppet opp, fiolinene spilte ikke , så overveldet var alle over denne ukjente kvinnens store skjønnhet. Det hørtes bare et svakt stemmesurr:

”Åh, så vakker hun er!”

Til og med kongen, selv om han var gammel, unnlot ikke å stirre på henne og si ganske lavt til dronningen at det var lenge siden han hadde sett en så vakker og elskelig person. Alle damene var opptatt av å studere hennes frisyre og hennes antrekk for å allerede neste dag skaffe seg lignende, dersom det var å oppdrive like vakre stoffer og like dyktige skreddere.

Kongssønnen førte henne til den mest ærefulle plassen i salen og tok henne etterpå med ut på dansegulvet.

Hun danset med slik ynde at hun ble enda mer beundret.

Det ble servert de lekreste småretter, men den unge prinsen rørte ikke maten, så opptatt var han av å beundre henne. Hun gikk og satte seg ved siden av søstrene sine og overøste dem med vennlighet. Hun delte med dem appelsiner og sitroner som prinsen hadde gitt henne, noe som gjorde dem svært forbauset, for de kjente henne ikke igjen.

Mens de satt slik og pratet, hørte Askepott klokken slå kvart på tolv. Hun neide straks dypt for selskapet og drog av gårde så fort hun kunne. Så snart hun kom hjem, gikk hun for å finne gudmoren sin. Etter å ha takket henne, sa hun at hun svært gjerne ville gå på ball neste dag også, for kongssønnen hadde bedt henne om å komme.

Mens hun var opptatt av å fortelle gudmoren om alt som hadde skjedd på ballet, banket de to søstrene på døren. Askepott gikk og åpnet opp for dem.

”Så sene dere er,” sa hun mens hun gned seg i øynene og strakte seg som om hun akkurat hadde våknet. Imidlertid hadde hun ikke hatt den minste trang til å sove etter at de hadde skilt lag.

”Hvis du hadde vært på ballet,” sa den ene av søstrene, ”ville du ikke ha kjedet deg. Det kom en vakker prinsesse, verdens vakreste prinsesse, og hun var svært vennlig mot oss, og ga oss appelsiner og sitroner.”

Askepott frydet seg og spurte hva denne prinsessen het, men de svarte henne at ingen kjente henne, og at kongssønnen led under det og ville gi hva som helst for å få vite hvem hun var.

Askepott smilte og sa:

”Hun må sannelig ha vært vakker! Å Gud, så heldige dere er, jeg skulle også gjerne ha fått se henne! Akk, frøken Javotte, kan du ikke låne meg den gule hverdagskjolen din.”

”Nei, ærlig talt,” sa frøken Javotte, ” jeg ville være gal om jeg lånte min kjole ut til en stygg Askerumpe som deg .”

Askepott var forberedt på det avslaget, og hun var lettet, for hun hadde kommet i stor forlegenhet dersom søsteren hadde latt henne få låne kjolen.

Neste dag drog de to søstrene til ballet, og Askepott drog også, men enda mer pyntet enn den første gangen.

Kongssønnen var hele tiden sammen med henne og ga henne ustoppelig komplimenter.

Den unge frøkenen kjedet seg ikke, og glemte formaningen fra gudmoren, slik at hun hørte det første midnattsslaget da hun trodde klokken ikke var mer enn elleve. Hun reiste seg straks, og løp bort så lett som en hind.

Prinsen fulgte etter henne men nådde henne ikke igjen.

Hun mistet den ene skoen av ekornskinn, og den tok prinsen godt vare på.

Askepott kom hjem ganske andpusten, uten vogn, uten lakeier og i sine simple klær. Ingenting var igjen av all hennes prakt, bortsett fra den ene av hennes små sko, lik den hun hadde mistet.

Vaktene ved slottsporten ble spurt om de hadde sett en prinsesse passere. De sa at de ikke hadde sett noen gå ut, bortsett fra en svært dårlig kledd ungpike som liknet mer på en bondekvinne enn en frøken.

Da hennes to søstre kom tilbake fra ballet, spurte Askepott om de hadde hatt det kjekt og om den vakre damen hadde vært der. De sa at det hadde hun, men at hun hadde dratt derfra da klokken slo midnatt, og det så plutselig at hun hadde mistet den ene av de små skoene av ekornskinn, verdens nydeligste sko. De fortalte videre at kongssønnen hadde plukket opp skoen og ikke hadde gjort annet enn å se på den hele resten av ballet, og at han utvilsomt var svært forelsket i den vakre personen som eide skoen.

De hadde helt rett i dett, for noen få dager senere kunngjorde kongssønnen at han ville gifte seg med den som skoen passet perfekt på.

Man begynte å prøve den på prinsesser, deretter på hertuginnene og hele hoffet, men uten resultat.

Man kom så til de to søstrene som gjorde sitt ytterste for å få føttene sine til å passe i skoen, men det var helt forgjeves.

Askepott, som så på dem og som kjente igjen skoen, sa med en liten latter:

”La meg se om den ikke kan passe meg!”

Søstrene begynte å le og gjorde narr av henne.

Adelsmannen som hadde ansvaret for utprøvingen av skoen, hadde sett oppmerksomt på Askepott og merket seg at hun var svært vakker, sa at det var rett og rimelig at hun prøvde skoen ettersom han hadde ordre om at den skulle prøves på alle unge kvinner. Han fikk Askepott til å sette seg, og da skoen nærmet seg hennes lille fot, så han at den ville gli inn uten problem, og skoen satt da også som støpt. De to søstrenes overraskelse var stor, og enda større ble den da Askepott drog opp den andre lille skoen fra lommen sin og satte den på den andre foten.

Så ankom gudmoren som med et slag av tryllestaven sin på Askepotts klær forvandlet dem til et enda mer praktfullt antrekk en de foregående.

Da kjente de to søstrene henne igjen som den vakre personen fra ballet. De kastet seg ned for føttene hennes og ba henne om forlatelse for all den dårlige behandlingen de hadde utsatt henne for.

Askepott fikk dem til å reise seg opp igjen, omfavnet dem og sa at hun tilgav dem av hele sitt hjerte, og hun ba dem om alltid å være glad i henne.

Hun ble brakt frem for den unge prinsen i all sin stas. Han fant henne enda vakrere enn før, og noen få dager etterpå giftet han seg med henne.

Askepott, som var like god som hun var vakker, lot sine to søstre flytte inn på slottet og sørget for at de samme dag ble gift med to hoffmenn av høy byrd.

MORAL*

For kvinnen er skjønnhet en kostelig pryd
Som alle må ære og prise.
Her vil vi vise
at vennlighet er en høyere dyd.

Askepott lærte i tidlige år
av sin gudmor å gjøre det gode.
Til slutt ble hun lønnet med gode kår,
hun fikk prinsen, og krone på hodet.

For den som vil finne en ektemann
teller vennlighet mer enn penger.
Er man snill, får man snart både husbond og land,
er man slem, må man vente litt lenger.

ANNEN MORAL

Riktignok er det fordelaktig
å ha mot og et skarpt intellekt;
være godt født, vakker, fornuftig,
er talenter som vekker respekt
- og en vuggegave av vekt.
Men dine talenter er uten verdi,
du får ingenting ut av dem,
hvis ikke en fadder vil stå deg bi,
så du kan få vise dem frem.

*Gjendiktning ved Birgit Tønnesson i boka Perraults eventyr Aschehoug 1986.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar