Feene (Perrault )

Det var en gang en enke som hadde to døtre. Den eldste lignet henne i så stor grad både i sinnelag og i utseende, at å se den ene var som å se den andre. De var begge to så ubehagelige og så hovmodige at de ikke var til å leve sammen med. Den yngste, som var sin fars uttrykte bilde med sitt milde vesen og sin rettskaffenhet , var i tillegg en av de vakreste piker som tenkes kunne. Ettersom det er naturlig å være mest glad i den som er mest lik en selv, var denne moren helt forgapt i sin eldste datter, og samtidig hadde hun en fryktelig motvilje mot den yngste, Hun lot henne spise på kjøkkenet og arbeide uopphørlig.

Blant andre oppgaver dette stakkars barnet hadde, var å gå to ganger om dagen for å hente vann en drøy halv mil hjemmefra i en stor krukke som måtte være helt full. En dag da hun var ved denne vannkilden, kom det bort til henne en fattig kone som ba om litt vann å drikke.

”Ja visst, kjære gamlemor,” sa den vakre piken, og så skylte hun straks krukken, fylte den med vann fra den friskeste delen av kilden, og ga henne å drikke mens hun holdt krukken så det var lett å komme til vannet. Da den gamle konen hadde drukket, sa hun til henne:

”De er så vakker, så god og så rettskaffen at jeg kan ikke dy meg for å gi Dem en gave,” for det var en fe som hadde tatt skikkelse av en fattig landsens kone for å finne ut hvor god og rettskaffen den unge piken var.
”Jeg gir Dem som gave,” fortsatte feen, ”at for hvert ord De sier, kommer det fra munnen Deres en blomst eller en edelsten.”

Da den vakre piken kom hjem, skjente moren hennes på henne fordi hun kom så sent fra kilden.

”Jeg ber om forlatelse for å være så sen, kjære mor,” sa den stakkars piken, og mens hun sa disse ordene kom det fra munnen hennes to roser, to perler og to store diamanter.

”Hva er det jeg ser!” sa moren storlig forbauset. ”Jeg tror jammen det kommer perler og diamanter ut av munnen hennes. Hvordan kan det ha seg, kjære datter?” (Dette var første gangen hun kalte henne for sin datter).

Den stakkars piken fortalte henne alt det som hadde hendt, ikke uten at det jevnlig strømmet diamanter fra munnen hennes.

”Jeg må sannelig sende min datter dit,” sa moren. ”Kom her, Fanchon, og se hva som kommer fra munnen på søsteren Deres når hun snakker, ville De ikke like å ha den samme gaven? De trenger bare gå og hente vann i kilden, og når en fattig kone ber om å få drikke, skal De gi henne det med all mulig vennlighet.”

”Jeg syns jeg ser at jeg skal gå til fontenen” svarte den slemme piken.

”Jeg vil at De skal gå dit,” svarte moren, ”og det med en gang.”

Hun gikk av gårde, men hele tiden småskjente hun. Hun tok med seg den vakreste sølvflasken som fantes i huset. Så snart hun kom frem til kilden, så hun en praktfullt kledd dame komme ut av skogen og bort til henne for å be om å få vann å drikke. Det var den samme feen som hadde vist seg for søsteren, men som hadde tatt på seg skikkelse og klær som en prinsesse for å finne ut hvor stor uvennligheten til denne piken kunne være.

”Har jeg liksom kommet hit for å gi Dem å drikke” sa den slemme og hovmodige piken. ”Jeg har så visst tatt med meg en sølvflaske for å gi fruen å drikke, men jeg mener De får forsyne Dem selv med vann hvis De vil ha.”

”De er ikke særlig høflig,” svarte feen uten å bli sint. ”Vel, vel! Siden De er så uvennlig gir jeg Dem som gave at for hvert ord De sier kommer det enten en orm eller en padde ut av munnen Deres.”

Så snart moren så henne ropte hun: ”Nå vel, kjære datter!” ”Nå vel, kjære mor!” svarte den slemme mens to ormer og to padder kom ut av munnen hennes. ”Å, himmel!” skrek moren. ”Hva er det jeg ser? Det må være søsteren hennes som har stelt i stand dette, hun skal jammen få svi for det.” Og så løp hun for å banke henne opp. Det stakkars barnet flyktet og gjemte seg i skogen som lå i nærheten. Kongssønnen, som var på vei hjem fra en jakttur, støtte på henne. Han ble slått av hennes skjønnhet, og spurte henne hva hun gjorde der helt alene, og hvorfor hun gråt.

”Akk, min herre, det er min mor som har jaget meg hjemmefra.”

Kongssønnen som så at det kom fem eller seks perler ut av munnen hennes, og like mange diamanter, ba henne fortelle hvordan dette kunne ha seg. Hun fortalte ham hele sin historie. Kongssønnen ble forelsket i henne, og ettersom han innså at en slik gave var mer verdt en noen medgift kunne bli, tok han henne med til sin fars slott hvor han giftet seg med henne.

Hva søsteren angikk, gjorde hun seg så forhatt at hennes egen mor jaget henne hjemmefra. Etter å ha fartet rundt uten å finne noen som ville ta imot henne, la den ulykkelige seg ned for å dø langt inne i en skog.

MORAL*

Diamanter og perler og gylne daler

har makt over menneskers sinn,

men vennlige ord som til hjertene taler

trenger seg dypere inn.

ANNEN MORAL

Snillhet og ærlighet koster litt møye

og krever et tålsomt sinn,

men før eller senere høster man inn

sin lønn for den tort man fikk døye.

*Gjendiktning ved Birgit Tønnesson i boka Perraults eventyr Aschehoug 1986.