mandag 24. mai 2010

Katten med støvlene (Perrault)


En møller etterlot seg ikke annet til sine tre barn enn møllen, et esel og en katt. Delingen var fort gjort, det ble verken tilkalt notar eller advokat: de ville raskt ha fortært hele det fattigslige arvegodset.

Den eldste fikk møllen.
Den mellomste fikk eselet.
Den yngste fikk bare katten.

Den sistnevnte kunne ikke forsone seg med å ha fått en så fattigslig arv.

”Brødrene mine”, sa han, ”vil kunne skaffe seg et ærlig levebrød hvis de slår seg sammen. Mens jeg blir nødt til å dø av sult så snart jeg har spist katten min og laget meg en muffe av kattepelsen,.”

Ubemerket hadde katten hørt denne uttalelsen. Nå sa den, med en alvorlig og høytidelig mine:

”Ikke bekymre Dem, min herre, De trenger bare skaffe meg en sekk og få laget et par høye støvler til meg, så skal De få se at De ikke har fått så dårlig arv som De tror.”

Selv om kattens herre ikke la særlig vekt på det den sa, hadde han lagt merke til at den hadde gjort mange lure triks for å fange mus og rotter, for eksempel ved å henge etter bena eller gjemme seg i melet og spille død. Han anså det derfor ikke som helt håpløst at katten skulle kunne redde ham ut av elendigheten.

Da katten hadde fått det den hadde bedt om, iførte den seg med stolthet støvlene, slengte sekken på ryggen og holdt snorene med forlabbene. Så ga den seg i vei til en utmark hvor det var mange ville kaniner. Den la inn kli og kålblader i sekken, og mens den lå utstrakt og spilte død, ventet den på at en ung og uerfaren kanin skulle hoppe inn i sekken for å spise av maten. Den hadde knapt fått lagt seg ned før den fikk uttelling: en ung og ubetenksom kanin hoppet inn i sekken. Mesterkatten strammet straks snorene, og så drepte den nådeløst kaninen.

Stolt over sitt bytte gikk den til kongen og ba om å få snakke med ham. Man førte den opp til Majestetens værelse, og da den kom inn bukket den flott og dypt for kongen og sa:

”Deres Majestet, her er en villkanin som markien av Carabas (det var navnet som det falt den inn å gi sin herre) har gitt meg i oppdrag å gi Dem i gave fra ham.”

”Fortell din herre”, svarte kongen, ”at jeg takker ham og at gaven gleder meg.”

En annen gang gjemte den seg i en kornåker, fremdeles med sekken åpen, og da to rapphøns hoppet inn, snørte den sekken og tok dem begge to . Den gikk så for å gi dem til kongen, slik den hadde gjort med villkaninen. Kongen mottok med glede de to rapphønsene, og ga katten en drikkeskilling.

Katten fortsatte i to til tre måneder med å nå og da bringe kongen vilt fra sin herres jaktturer. En dag, da han visste at kongen skulle på tur langs elven sammen med sin datter, verdens vakreste prinsesse, sa den til sin herre:

”Hvis De vil følge mitt råd, er Deres lykke gjort. De trenger bare å bade i elven, på stedet jeg peker ut for Dem, og så overlate resten til meg.”

Markien av Carabas fulgte kattens råd uten å ane hva det skulle tjene til.

Mens han badet kom kongen forbi, og katten ga seg til å rope så høyt den kunne:

”Hjelp! Hjelp! Markien av Carabas holder på å drukne!”

Da kongen hørte denne ropingen, stakk han hodet ut av vognvinduet, og da han gjenkjente katten som så ofte hadde brakt ham vilt, ga han vaktene ordre om å skynde seg for å redde markien av Carabas.

Mens man hentet den stakkars markien opp fra elven, gikk katten frem til vognen og fortalte kongen at mens dens herre badet, hadde tyver stukket av med klærne hans selv om han hadde skreket til dem så høyt han kunne. Katten, den luringen hadde gjemt klærne under en stor stein.

Kongen ga straks tjenerne som hadde ansvaret for hans garderobe ordre om å hente et av hans flotteste antrekk og gi det til markien av Carabas. Kongen overøste ham med godhet, og da de vakre klærne man hadde funnet fremhevet hans gode utseende (for han var både pen og velskapt) , falt han i smak hos kongsdatteren. Og ikke før hadde markien av Carabas kastet to-tre blikk fulle av respekt og litt ømhet i hennes retning, så ble prinsessen vilt forelsket i ham. Kongen ba ham komme opp i vognen og bli med dem på turen.

Katten var begeistret over å se at planen hans var i ferd med å lykkes. Den skyndte seg i forveien, og da den kom til noen bønder som slo en eng, sa han til dem:

”Kjære slåttekarer, hvis dere ikke sier til kongen at engen dere slår tilhører markien av Carabas, kommer dere til å bli skåret opp til hakkemat.”

Kongen unnlot ikke å spørre slåttekarene hvem engen de slo tilhørte.

”Den tilhører markien av Carabas” sa de i kor, for de var blitt skremt av kattens trussel.

”Der har De et flott arvegods” sa kongen til markien av Carabas.

”Det er sikkert og visst, Deres majestet,” svarte markien, ”det er en eng som gir stor avkastning hvert eneste år.”

Masterkatten, som hele tiden gikk i forveien, møtte noen kornskjærere og sa til dem:

”Kjære kornskjærere, hvis dere ikke sier at alt dette kornet tilhører markien av Carabas, kommer dere til å bli skåret opp til hakkemat.”

Kongen som passerte like etterpå ville vite hvem som eide den store kornåkeren.

”Den tilhører markien av Carabas” svarte kornskjærerne. Og kongen gledet seg sammen med markien.

Katten, som fortsatte å gå foran vognen, sa det samme til alle den møtte, og kongen var overrasket over markien av Carabas’ store rikdom.

Mesterkatten kom til slutt til et vakkert slott som et troll residerte i. Trollet var verdens rikeste, for alt land som kongen hadde passert var underlagt dette slottet.

Katten hadde sørget for å skaffe seg informasjon om dette trollet og hva det dugde til, og ba om å få snakke med det under påskudd av at den ikke kunne dra forbi så nær slottet uten å hilse ærbødig på innehaveren. Trollet tok imot katten så sivilisert som det var mulig for et troll, og bad den sette seg.

”Det er blitt meg fortalt” sa katten, at De har evne til å forvandle Dem til ale slags dyr, at De for eksempel ville kunne forvandle Dem til en løve, eller en elefant.”

”Det er sant” svarte trollet bryskt, og for å vise det for Dem, skal De få se meg forvandles til en løve.

Katten ble så redd over å se en løve foran seg at den straks flyktet opp på taket langs takrennen. På grunn av støvlene, som egnet seg dårlig til å gå på takstein, var dette verken lett eller ufarlig.

Etter en stund, da katten så at trollet hadde fått tilbake sin opprinnelige skapning, gikk den ned og innrømte å hå blitt litt redd.

”Man har også forsikret meg”, sa katten, men jeg vet ikke om jeg tror noe på det, at De også har makt til å forvandle Dem til helt små dyr. For eksempel å forvandle Dem til en rotte, eller en mus: jeg innrømmer at jeg anser det som helt umulig.”

”Umulig!” gjentok trollet, ”De skal få se.”

I samme øyeblikk forvandlet den seg til en mus som løp bortover gulvet. Ikke før fikk katten øye på musen, så kastet den seg over den og spiste den opp.

I mellomtiden hadde kongen kommet frem til det vakre slottet og ville gå inn. Katten hørte lyden av vognen som rullet over vindebroen til slottet. Den løp den i møte og sa til kongen:

”Vær velkommen Deres Majestet, til markien av Carabas’ slott!”

”Hva i all verden, herr marki” ropte kongen, ”tilhører dette slottet virkelig Dem? Det kan ikke finnes noe vakrere en dette gårdsrommet og alle disse bygningene som omkranser det. Vær så snill å la oss få se hvordan det er innendørs også.”

Markien tok den unge prinsessen i hånden og fulgte etter kongen inni en stor sal hvor de fant et vakkert dekket aftensbord som trollet hadde fått tilberedt for sine venner. De skulle ha kommet på besøk til trollet denne dagen, men de hadde ikke våget gå inn da de oppdaget at kongen var der. Kongen var sjarmert av markien av Carabas’ gode egenskaper, og prinsessen var helt betatt av ham. Og da kongen så hvor stort gods markien rådet over, sa han, etter å ha drukket fem eller seks vinbegre:

”Det er opp til Dem, herr marki, om De vil bli min svigersønn.”

Markien gjorde flere dype bukk og aksepterte kongens ærefulle tilbud, og innen dagen var omme hadde han giftet seg med prinsessen.


Katten ble adlet og sprang ikke lenger etter mus annet enn for moro skyld.

Moral

Hvor stor fordel det enn er
å kunne nyte godt av en rikholdig arv
overført fra far til sønn,
teller vanligvis utholdenhet og kyndighet
mer for et ungt menneske
enn oppsamlet rikdom.

***

Brødrene Grimms versjon er mer utbrodert og friskere,  mens Asbjørnsen og Moes Herreper har hentet sentrale elementer fra dette eventyret, men gjort katten mer til regissør, ikke så mye aktør, og den er dessuten snill og en fortrollet prinsesse!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar