Eselskinn (Perrault)

Det var en gang en konge, så storslagen og så elsket av sitt folk, så respektert av alle sine naboer og allierte at en kunne si han måtte være verdens lykkeligste monark. Hans lykke ble også bekreftet ved at han til hustru hadde valgt seg en prinsesse som var både vakker og full av gode egenskaper, og dette lykkelige ekteparet hadde et perfekt samliv. Inn i deres rene ekteskap ble det født et pikebarn så rikt begavet med ynde og sjarme at de ikke var det minste lei seg for at de ikke hadde flere barn.

Storslagenhet, god smak og overflod preget palasset hans, ministrene var kloke og dyktige, hoffolkene flinke og hengivne, tjenerne trofaste og flittige, stallene store og fylt opp med verdens vakreste hester med rikt utsmykket seletøy. Men fremmede som kom for å beundre de vakre stallene ble overrasket over at et kraftig esel sto på det mest iøynefallende stedet og foldet ut sine store, lange ører. Det var ikke tilfeldig,  men av en bestemt grunn at kongen hadde gitt eselet en så spesiell og utsøkt plassering. De evnene dette sjeldne dyret hadde, gjorde at det i høyeste grad fortjente å bli fremhevet. Naturen hadde nemlig skapt det så eksepsjonelt at dets avføring, i stedet for å være uren, hver morgen var dekket i rikelig monn av vakre gullmynter av alle slag  som så kunne sankes inn ved morgenstellet.

Men akk, livets fortredeligheter kan like gjerne ramme konger som deres undersåtter, og i det gode liv blir det alltid blandet inn noen plager. De himmelske makter tillot at dronningen plutselig ble rammet av en ondartet sykdom som man ikke fant noen kur mot, til tross for legenes vitenskap og dyktighet. Fortvilelsen var overveldende.

Til tross for det kjente ordspråket som sier at ekteskapet er kjærlighetens grav, var kongen berørt og forelsket, og han pintes uopphørlig: Han søkte opp alle templene i hele kongeriket og avla løfter om å gi sitt eget liv i bytte mot sin så høyt elskede ektefelles, men både guder og feer ble påkalt helt forgjeves. Dronningen, som kjente at hennes siste time nærmet seg, sa til sin ektefelle som ga seg helt over i tårer:

”Før jeg dør skal du love meg å oppfylle et krav jeg har. Det er at du, hvis du skulle få lyst til å gifte deg igjen…”

Da han hørte dette utstøtte kongen noen hjerteskjærende skrik, så grep han sin hustrus hender og badet dem i tårer. Så forsikret han henne om at det var helt overflødig å snakke til ham om noe nytt ekteskap.

”Nei, nei,” sa han til slutt, ”min kjære dronning, snakk heller til meg om at du skal overleve!”

”Staten”, svarte dronningen, så bestemt at det forsterket fyrstens triste sinnstemning, ”Staten, som vil kreve etterfølgere, vil kunne komme til å presse deg til å frembringe sønner som ligner deg, siden jeg ikke har kunnet skaffe deg mer enn en datter. Men jeg ber deg, og påkaller all den kjærlighet som du har følt for meg, at du ikke gir etter for påtrykk fra ditt folk før du har funnet en prinsesse som er vakrere og mer velskapt enn meg. Jeg vil at du sverger å oppfylle dette ønsket, først da kan jeg dø med fred i sinnet.”

Man kan gå ut fra at dronningen, som ikke led under manglende selvaktelse, overdrev innholdet i dette løftet, og at hun nok tenkte at det i hele verden ikke fantes noen som var hennes like, slik at hun på denne måten hadde sikret seg at kongen ikke kom til å gifte seg igjen.

Til slutt døde hun. Aldri har noen ektemann gjort så mye vesen av sin sorg: han gråt og hulket dag og natt,  å være enkemann var den eneste oppgaven han var opptatt av å utføre.

Den store sorgen varte imidlertid ikke så lenge. Da var tiden inne for de høyeste embetsmennene i staten til å møtes, og så gikk de i samlet tropp til kongen og ba ham gifte seg på nytt. Han syntes forespørselen var brutal, og den utløste en ny omgang med tårer. Han påberopte seg løftet han hadde gitt til dronningen, og utfordret alle sine rådgivere  til å finne en prinsesse som var vakrere og mer velskapt enn hans hustru, og tenkte nok at det ville være umulig.

Men rådsmennene anså et slikt løfte som en bagatell det ikke var nødvendig å ta hensyn til, og sa at skjønnhet ikke betydde noe så lenge en eventuell dronning var dydig og ikke steril. Videre fremholdt de at Staten krevde prinser for å sikre ro og trygghet, og at arveprinsessen i sannhet hadde alle de kvaliteter som krevdes for å kunne bli en storslagen dronning, men at det ble nødvendig å finne en utlending til ektemann for henne, og at da kom denne utlendingen til å ta henne med til sitt eget rike, hvor deres barn ikke kom til å bli anerkjente som blodsarvinger til dette riket. Og siden det da ikke kom til å finnes prinser som bar hans navn, ville nabofolk kunne sette i gang kriger som ville medføre kongedømmets undergang.

Dette resonnementet gjorde inntrykk på kongen, og han lovet å tenke på å oppfylle rådsmennenes ønske. Følgelig lette han blant de gifteferdige prinsessene for å se om det var en av dem som kunne passe for ham. Hver dag ble det brakt frem for ham sjarmerende portretter, men ingen hadde den avdøde dronningens skjønnhet, så han klarte ikke bestemme seg for å ta noen av dem til ekte.

Uheldigvis ble nå kongen fullstendig gal, til tross for at han ellers var en fornuftig mann, og fikk det for seg at arveprinsessen, hans datter, i høy grad overgikk sin mor dronningen både i sinn og skinn. Så ga han henne beskjed om at han ville gifte seg med henne siden hun alene kunne løse ham fra løftet han hadde sverget på.

Den unge prinsessen, som var både særdeles dydig og svært forsiktig, trodde hun skulle besvime da hun hørte dette fryktelige forslaget bli lagt frem. Hun kastet seg ned for sin fars føtter og bønnfalt ham, med all den styrke hun kunne oppdrive, om ikke å tvinge henne til å begå en slik forbrytelse.

Kongen, som hadde satt seg i hodet å gjennomføre dette forskrudde prosjektet, rådførte seg med en gammel prest for å berolige den unge prinsessens samvittighet. Denne presten, mer ambisiøs enn religiøs, ga blaffen i uskylde og dyd for å oppnå æren ved å være en stor konges fortrolige. Han innsmigret seg med stor dyktighet hos kongen og sørget for å mildne i så stor grad den forbrytelsen han var i ferd med å begå, at han til og med fikk ham overbevist om at det var en barmhjertighetsgjerning å gifte seg med sin datter.

For fyrsten var denne slyngelens tale velbehagelig å høre. Han omfavnet ham og vendte hjem enda mer oppsatt på å gjennomføre sitt prosjekt. Han ga derfor datteren ordre om gjøre seg klar til å adlyde ham.

Den unge prinsessen, helt utav seg av smerte, så ingen annen utvei enn å oppsøke sin gudmor, Syrinfeen. For å treffe henne så snart som mulig, drog hun allerede samme natt av gårde i en vakker vogn, trukket av en stor sau som kjente alle veiene i riket. Hun kom velberget frem.

Feen, som var glad i prinsessen, sa at hun kjente til alt det hun nå hadde blitt fortalt, men forsikret at det ikke var noen grunn til bekymring, for ingen skade skulle kunne skje prinsessen dersom hun til punkt og prikke fulgte de rådene som feen ga henne.

”For, mitt kjære barn,” sa hun, ”det vil være fryktelig galt om du skulle gifte deg med din egen far. Men du kan unngå det uten at du trenger motsi ham. Du skal bare si til ham at han må oppfylle en drøm du har, nemlig å gi deg en kjole som har samme farge som tiden. Aldri, selv om han mobiliserer all sin makt, vil han kunne oppfylle et slikt ønske.”

Prinsessen takket sin gudmor varmt, og allerede neste morgen sa hun til faren det som feen hadde rådet henne til å si: at man ikke ville få ut av henne noe som helst slags løfte med mindre hun fikk en kjole som hadde samme farge som tiden.

Kongen som var begeistret over håpet som hun ga ham, tilkalte de mest anerkjente skredderne i riket og kommanderte dem til å skaffe en slik kjole. Hvis de ikke lyktes, ville de alle sammen bli hengt. Han hadde ingen betenkeligheter med å gå så ekstremt til verks.

Allerede to dager etterpå bar de fram den etterspurte kjolen. Ikke engang himmelhvelvingen, når den er fylt med gylne skyer, overgår i skjønnhet denne kjolen da den ble foldet ut. Prinsessen ble svært nedstemt og visste ikke hvordan hun skulle vri seg ut av den vanskelige situasjonen. Kongen la press på henne for at hun skulle bestemme seg. Det ble nødvendig å dra nok en gang til gudmoren, som var svært overrasket over at knepet ikke hadde virket. Nå foreslo hun at prinsessen skulle be om en kjole med samme farge som månen.

Kongen, som ikke klarte nekte henne noe, fikk hentet inn de dyktigste skreddere og ga dem så utrykkelig ordre om å få klar en kjole med farge som månen, at det ikke gikk mer enn tjuefire timer mellom bestilling og levering. Prinsessen ble mer betatt av denne utsøkte kjolen enn besnæret over sin fars, kongens, omsorg, og ga seg helt over av fortvilelse da hun ble alene med sine kammerjomfruer og sin amme.

Syrinfeen, som visste alt, kom den fortvilte prinsessen til unnsetning og sa til henne:

”Hvis jeg ikke tar fullstendig feil, tror jeg at dersom du forlanger en kjole med farge som solen, oppnår vi å ta motet fra kongen, for aldri i verden om noen klarer å lage en slik kjole. Og skulle de likevel lykkes, så har vi i det minste vunnet mer tid.”

Prinsessen sa seg enig, ba om kjolen, og den forelskede kongen ga uten å nøle fra seg alle diamantene og rubinene fra sin kongekrone for å bidra til dette utsøkte stykke skredderkunst, og han ga samtidig ordre om at det ikke skulle spares på noe for å få denne kjolen til å skinne som solen. Så ble da også resultatet slik at alle som var i nærheten da kjolen ble foldet ut måtte lukke øynene så de ikke skulle bli blendet av glansen fra den. Bruk av briller med grønne eller mørke glass kan dateres tilbake til denne tiden.

Hvordan reagerte så prinsessen på dette synet? Ingen hadde noensinne sett et så vakkert og kunstnerisk fullkomment verk. Hun ble helt forvirret, og under påskudd av at hun fikk vondt i øynene, trakk hun seg tilbake til sitt værelse hvor feen ventet på henne, usigelig skamfull. Det ble enda verre, for da hun så kjolen som strålte som solen, ble hun ildrød av raseri.

”Åh! Som nådestøt, min kjære pike, skal vi sette din fars famøse kjærlighet på en knallhard prøve. Jeg tror nok han er svært oppsatt på å gjennomføre dette ekteskapet som han tror er nært forestående, men jeg tenker at han vil bli ganske så betuttet over det kravet jeg råder deg til å legge frem for ham: Du skal kreve å få skinnet fra det eselet som han elsker så høyt og som forsyner ham så rikelig med midler til å betale alle utgifter. Gå nå, og glem ikke å fortelle ham at du ønsker dette skinnet.

Selv om nok kongen ble forbauset over dette innfallet, nølte han ikke med å imøtekomme ønsket. Det stakkars eselet ble ofret, og skinnet ble på høvisk vis brakt inn til prinsessen som nå ikke kunne se noen vei ut av sin ulykke og var i ferd med å bli helt desperat da gudmoren kom ilende til.

”Hva er det du gjør” sa hun da hun så at prinsessen rev seg i håret og skamslo sine vakre kinn. ”Nå er nemlig det lykkeligste øyeblikk i ditt liv kommet. Hyll deg inn i dette skinnet, kom deg ut av slottet og gå så langt som jorden klarer bære deg. Når en ofrer alt for dyden, vil gudene vite å gjøre rikelig til gjengjeld. Gå, og jeg skal sørge for at din garderobe alltid vil følge deg overalt. Hvor du enn stopper opp, vil et skrin hvor dine smykker og dine antrekk er nedpakket være tilgjengelig for deg. Se her skal du få med deg ringen min, hvis du slår den mot bakken når du har bruk for dette skrinet, vil det straks stå fremfor deg. Men skynd deg å dra av gårde, ikke nøl et øyeblikk lenger.”

Prinsessen oversådde gudmoren sin med kyss og tryglet henne om ikke å glemme henne. Så iførte hun seg det fæle eselskinnet etter først å ha skitnet seg til med sot fra ildstedet, og forlot det flotte slottet uten at noen gjenkjente henne.

Det ble stort oppstyr da man oppdaget at prinsessen var borte. Kongen, som hadde fått satt i gang forberedelser til en storslagen fest, var fortvilet og utrøstelig. Han fikk sendt ut mer enn hundre gendarmer og mer enn tusen musketerer for å lete etter datteren, men feen som beskyttet henne gjorde henne usynlig for enhver som ettersøkte henne, så til slutt måtte han bare resignere.

I mellomtiden var prinsessen på farten. Hun drog langt og lenger enn langt og søkte over alt etter tjeneste, men selv om man av barmhjertighet ga henne mat, syntes man hun var så motbydelig at det ikke var noen som ville ansette henne.

Til sist kom hun til en vakker by, og like utenfor byporten var der et lite gårdsbruk hvor bondekonen hadde bruk for en person som var skitten nok til å ville vaske skurefiller, gjøre rent hos kalkunene og rengjøre grisetrauene. Da bondekonen så denne skitne og ustelte landstrykeren, tilbød hun henne plassen. Prinsessen takket ja uten å nøle, for hun var helt utslitt av all traskingen.

Hun ble tilvist plass i et hjørne innerst i kjøkkenet, og der ble hun i begynnelsen utsatt for grove morsomheter fra tjenerskapet, så skitten og motbydelig som hun så ut i sitt eselskinn. Men etter hvert ble man vant til å ha henne der, og dessuten skjøttet hun sine plikter omhyggelig, så bondekonen tok henne under sin beskyttelse.

Hun gjette sauene og fikk dem tilbake i innhengningen til riktig tid. Hun ledet kalkunene til gode beiteplasser med så stor dyktighet at en skulle tro at hun aldri hadde drevet på med noe annet. Det virket som alt ble vellykket som passerte hennes pene hender.

En dag da hun satt ved en klar kilde hvor hun pleide slå seg ned og fortvile over sin triste tilværelse, bestemte hun seg for å speile seg i vannet. Synet av det fæle eselskinnet som dekket kroppen og hodet hennes forskrekket henne. Skammen ved dette synet fikk henne til å vaske både fjeset og hendene så de ble elfenbenshvite og hennes kinn fikk tilbake sin naturlige friskhet. Gleden over å se seg selv så vakker, ga henne lyst til å bade i kilden, noe hun også gjorde, men hun måtte ta på seg det motbydelige skinnet før hun gikk tilbake til gården.

Neste dag var heldigvis en helligdag, så hun fikk anledning til å kalle frem skrinet, stelle seg, pudre sitt vakre hår og ta på seg den vakre kjolen med farge som tiden. Værelset hennes var så lite at det ikke ble plass til kjoleslepet. Den vakre prinsessen speilet seg, og  med god grunn beundret hun seg så sterkt at hun bestemte seg for å benytte helligdager og søndager til å ta på seg kjolene, den ene etter den andre, for å underholde seg selv. Dette fulgte hun punktlig opp. Hun satte inn blomster og diamanter i det vakre håret sitt med beundringsverdig kunstferdighet. Ofte sukket hun over at det bare var sauene og kalkunene som fikk nyte synet av hennes skjønnhet, for de elsket henne like mye når hun var iført det avskyelige eselskinnet. Eselskinn var ellers det navnet hun gikk under på denne gården.

En dag da Eselskinn hadde iført seg kjolen med farge som solen, kom kongssønnen, som eide denne gården, dit for å hvile på hjemvei fra en jakttur. Denne prinsen var ung, vakker og beundringsverdig velskapt. Han var sin far kongens og sin mor dronningens elskling, og høyt skattet av folket.

Prinsen ble tilbudt et landsens måltid som han tok til takke med, deretter slentret han rundt i bakgårdene og alle kriker og kroker på gården. Mens han gikk slik hit og dit kom han inn i en mørk passasje, og for enden av den var det en låst dør.

Han ble nysgjerrig, og kikket i nøkkelhullet. Men da han fikk øye på prinsessen, som var så vakker og så utsøkt kledd, antok han,edel og beskjeden som han var, at hun var en gudinne. De heftige følelsene som fylte ham i det øyeblikket kunne ha fått ham til å bryte opp døren hadde det ikke vært for den respekten denne henrivende personen fylte ham med. Det var så vidt han klarte å rive seg løs fra den mørke og avsides passasjen, men han gjorde det for å forhøre seg om hvem som bodde i det lille rommet. Man fortalte ham at det var et skittent kvinnemenneske som gikk under navnet Eselskinn på grunn av det skinnet hun hadde på seg. De sa også at hun var så skitten og sølete at ingen verken så på henne eller snakket med henne, og at hun var tatt inn av medlidenhet for å ta seg av sauene og kalkunene.

Prinsen var lite tilfreds med disse opplysningene, og han forsto godt at disse storsnutete menneskene ikke visste bedre, så det var helt fånyttes å utspørre dem noe mer. Han vendte tilbake til sin far kongens slott, i en tilstand av usigelig forelskelse, mens han hele tiden hadde bildet av den vakre gudinnen som han hadde sett gjennom nøkkelhullet foran øynene sine. Han angret på at han ikke hadde banket på døren, og lovet seg selv at han ikke skulle unnlate å gjøre det neste gang anledningen bød seg.

Den voldsomme kjærligheten satte imidlertid hans blod i så heftig kok at den om natten utløste en  fryktelig feber som gjorde ham fullstendig utslått. Hans mor dronningen, som ikke hadde flere barn enn ham, ble helt utav seg da det viste seg at ingen remedier gjorde noen nytte. Hun lovet forgjeves de aller største belønninger til legene, og de satte inn alle sine kunster, men ingenting helbredet prinsen.

Til slutt fant de ut at det var en dødelig sorg som var årsaken til feberen som herjet i prinsen. De informerte dronningen, som full av omsorg for sin sønn, gikk til ham og tryglet ham om å fortelle henne grunnen til at han var så utav seg. Hvis det handlet om at han syntes det var på tide å overta kronen, så ville hans far gladelig tre ned av tronen for å gi ham plassen. Hvis det var en prinsesse han ønsket å gifte seg med, og selv om de kanskje var i krig med den kongen som var hennes far, eller det var annen grunn til å beklage hans valg, så ville de ofre alt for å skaffe ham det han ønsket. Men hun tryglet ham om å ikke gå hen og dø, for hennes liv var avhengig av hans. Den ulykkelige dronningen klarte ikke gjennomføre denne følelsesladde ordstrømmen uten at hun samtidig overøste prinsens ansikt med sine tårer.

Til slutt sa prinsen til henne med svak stemme:

”Jeg er ikke så umenneskelig, Deres Majestet, at jeg higer etter min fars krone, jeg håper de høye makter sørger for at han lever lenge og vel, og at han vil at jeg like lenge skal være hans mest trofaste og respektfulle undersått! Hva angår prinsesser som De tilbyr meg, så er ekteskap ikke i mine tanker, og De skal vite at jeg er så innstilt på å underlegge meg deres vilje at jeg kommer til å adlyde dere uansett hva det vil koste meg.

”Åh! kjære sønn” sa dronningen, ”vi ofrer hva som helst for å redde ditt liv, men, kjæreste du, du må redde mitt og din far kongens liv ved å fortelle meg hva det er du ønsker, og du kan være helt trygg på at vi kommer til å gå med på det.

”Ja vel, Deres Majestet”, sa han. ”Jeg forstår at jeg må fortelle Dem hva jeg har i tankene, så jeg vil adlyde Dem, for jeg ville begå en forbrytelse om jeg satte i fare livene til to mennesker jeg er så glad i. Ja, kjære mor, jeg ønsker at Eselskinn skal bake en kake til meg, og at den skal bringes inn til meg så snart den er ferdigstekt.”

Dronningen var overrasket over dette rare navnet og spurte hvem denne Eselskinn vel kunne være.

”Det er”, Deres Majestet, sa en av hennes embetsmenn som tilfeldigvis hadde sett piken, ”det er det styggeste beistet nest etter ulven, et skittent kvinnemenneske med svart hud som bor på gårdsbruket Deres og som steller med kalkunene der.”
”
Det spiller ingen rolle hvordan hun er”, sa dronningen. ”Sønnen min har kanskje spist noe hun hadde bakt da han var på vei hjem fra jaktturen sin, og så har det utløst sykdommen og dette innfallet  – kort sagt: jeg befaler at Eselskinn (siden det var Eselskinn han snakket om) straks skal bake en kake til prinsen.”

Noen fortellere mener bestemt at Eselskinn hadde lagt merke til prinsens øye straks han satte det inntil nøkkelhullet, og at hun etterpå, gjennom sitt lille vindu, hadde sett denne prinsen, så ung, så vakker og så velskapt. Hun skal ha bevart dette synet i minnet sitt, noe som skal ha fått henne til å sukke dypt nå og da.
Uansett, enten hun nå hadde sett ham eller ikke, eller bare hadde hørt ham bli omtalt i rosende vendinger, så var Eselskinn henrykt ved muligheten for å lære ham å kjenne. Hun stengte seg inne i sitt lille værelse, kastet av seg det stygge skinnet, vasket fjeset og hendene og stelte sitt blonde hår. Hun tok på seg et sølvglitrende korsett og et like glitrende underskjørt.

Så satte hun i gang med å lage den etterlengtede kaken. Hun brukte det aller hviteste melet og ferskt smør og ferske egg. Mens hun arbeidet, det kan ha vært med vilje eller kanskje ikke, gled en ring hun hadde på fingeren ned i deigen og ble knadd inn i den. Så snart kaken var ferdig stekt, maiet hun seg igjen ut med det fæle skinnet og ga kaken til embetsmannen. Hun spurte samtidig etter hvordan det gikk med prinsen, men mannen nedlot seg ikke til å svare henne, han løp av gårde for å gi kaken til prinsen.

Prinsen grep grådig kaken ut av mannens hender og ga seg til å spise den med slik en fart at legene som var til stede ikke unnlot å si at slik voldsomhet slett ikke var noe godt tegn. Og  prinsen ble faktisk nære på kvalt av ringen som han fant i et av kakestykkene. Men han fikk tatt den behendig ut av munnen, og hans iver etter å sluke kaken avtok mens han undersøkte den fine smaragden, festet på en ring av gull med så liten omkrets at den bare kunne passe på verdens vakreste finger.

Han kysset ringen tusen ganger og gjemte den under hodeputen sin. Så tok han den frem hver gang han trodde ingen så ham. Han led all verdens kvaler for å finne ut hvordan han skulle få treffe henne som ringen tilhørte. Han lurte på å spørre Eselskinn som hadde laget kaken, og vurderte å få henne tilkalt. Han tenkte på å fortelle hva han hadde sett gjennom nøkkelhullet, men turde ikke av frykt for at han ville bli holdt for narr eller at man kom til å tro han så syner.

Alle disse tankene tumlet samtidig rundt i hodet hans og pinte ham så voldsomt at feberen tok seg opp igjen. Legene viste ikke lenger noen råd, og de ga dronningen beskjed om at prinsen var syk av kjærlighetssorg. Dronningen skyndte seg inn til prinsen sammen med kongen, som var helt utav seg.

”Min sønn, min kjære sønn” utbrøt den forpinte monarken, ”si oss navnet på henne du vil ha, vi sverger på at vi vil gi henne til deg, om hun så skulle vise seg å være den usleste blant slavene.”

”Kjære far, kjære mor” sa han til dem ”jeg har ikke til hensikt å inngå en forbindelse som dere vil mislike. Som bevis på at jeg mener det alvorlig” fortsatte han og tok frem smaragdringen fra gjemmestedet under puten, ”lover jeg å gifte meg med den som denne ringen passer på, hvem det enn er. Det er ikke særlig sannsynlig at den som har en så vakker finger skulle kunne være en grov eller bondsk kvinne.”

Kongen og dronningen tok ringen og studerte den med stor nysgjerrighet. I likhet med prinsen anså de at denne ringen bare kunne passe til en pike av god familie. Etter å ha kysset sin sønn og gitt ham streng beskjed om å friskne til, fikk kongen sendt trommeslagere, fløytespillere og trompetister ut i alle deler av byen, sammen med herolder som ropte ut oppfordringen om å komme til slottet for å prøve en ring, og at den som ringen passet til, skulle få gifte seg med arveprinsen.

Først kom prinsessene, deretter grevinnene, markisene og baronessene, men det nyttet ikke for noen av dem å prøve å gjøre fingrene sine smale – ingen av dem klarte å få på seg ringen. Så kom turen til de unge syerskene, men all deres skjønnhet til tross: fingrene deres var for tykke. Det var prinsen selv, som hadde kviknet litt til, som sto for utprøvingen. Til slutt fikk kammerjomfruene prøve uten at de lyktes bedre en de foregående. Da prinsen så ba kokkepikene, kjøkkenjentene og de som gjette sauene om å prøve ringen, og deres store, korte og røde fingre ikke fikk den så mye som forbi neglen en gang, kunne det ikke finnes flere som ikke hadde prøvd ringen, og ingen hadde den passet til.

”Har man tilkalt Eselskinn, hun som laget den kaken til meg for noen dager siden” spurte prinsen.

Alle begynte å le og sa at nei, hun var da for skitten og motbydelig.

”Jeg krever at hun blir hentet straks” sa kongen, ”det skal ikke kunne bli sagt at jeg har utelukket noen.”

Kongsdatteren, som hadde hørt trommeslagerne og heroldenes utrop, hadde nok mistanke om at det var hennes ring som var årsaken til alt oppstyret. Hun elsket prinsen, og ettersom ekte kjærlighet er fryktsom og uten forfengelighet, gikk hun i konstant frykt for at en eller annen kvinne skulle ha en like smal finger som hennes. Derfor ble hun svært glad da man kom og banket på døren hennes for å hente henne. Helt siden hun hadde fått rede på at det ble lett etter en finger som passet til hennes ring, hadde hun, med jeg vet ikke hvor store forhåpninger, anstrengt seg for å stelle håret sitt omhyggelig, og ha på seg det vakre sølvglinsende korsettet og underskjørtet med volanger og blonder av sølv, oversådd med smaragder. Så snart hun hørte at man banket på døren hennes og ba henne komme til prinsen, tok hun resolutt på seg sitt eselskinn og åpnet døren. Folkene utenfor sa hånlig at kongen spurte etter henne fordi han ville at hun skulle gifte seg med hans sønn. Deretter, under store lattersalver, førte de henne frem for prinsen som, forskrekket som han ble over denne pikens fremtoning, ikke våget å tro at det kunne være henne han hadde sett så storslagen og så vakker. Nedtrykt og forvirret over å ha tatt så fryktelig feil , sa han til henne:

”Er de Dem som holder til innerst i den mørke gangen i den tredje bakgården på gårdsbruket?”

”Ja, min herre,” svarte hun.

”Vis meg hånden Deres” sa han med skjelvende stemme mens han sukket dypt.

Gjett hvem som ble overrasket! Det var kongen og dronningen, til liks med alle kammerherrene og hoff-folkene, da det ut fra dette svarte, skitne skinnet kom frem en liten, delikat hånd, hvit og rosa, hvor ringen gled på plass uten problem på verdens vakreste lille finger.

Kongsdatteren fikk med en liten bevegelse eselskinnet til å falle, og der fremsto hun med en så overveldende skjønnhet at prinsen, svak som han var, sank ned foran hennes føtter og omfavnet dem med en slik heftighet at han fikk henne til å rødme. Men dette la man knapt merke til, for kongen og dronningen kom til og omfavnet henne av alle krefter mens de spurte henne om hun ville gifte seg med sønnen deres.

Selv om hun ble fortumlet over så mye kjærtegn og over den store kjærligheten prinsen uttrykte for henne, skulle prinsessen til å takke dem alle, da taket i salongen åpnet seg og Syrinfeen ankom i en vogn som var laget av grener og blomster fra treet som hun hadde navn etter. Hun fortalte med stor ynde kongsdatterens historie. Kongen og dronningen ble så glade over å få vite at hun var en stor prinsesse, at de fordoblet sine kjærtegn, mens prinsen ble enda mer oppmerksom på hennes dyder, og det forsterket kjærligheten han følte for henne.

Prinsens utålmodighet etter å få gifte seg med prinsessen var så stor at han knapt avsatte tid nok til å gjøre passende forberedelser for et så opphøyd ekteskap. Kongen og dronningen var helt tullete av begeistring for sin svigerdatter, og overøste henne med kjærtegn og omfavnelser i fleng. Hun hadde gjort det klart at hun ikke kunne gifte seg med prinsen med mindre kongen som var hennes far ga sin tilslutning. Derfor var han den første som ble invitert til bryllupet, men uten at han visste hvem bruden var. Dette hadde Syrinfeen, som hadde overoppsyn med det hele, krevd, av hensyn til konsekvensene.

Konger fra alle land strømmet til. Noen kom i bærestol, andre i kalesjevogn. De mest langveisfarende kom ridende på elefanter, tigrer, ørner. Men den flotteste og mektigste var kongsdatterens far som heldigvis hadde glemt sin ureglementerte kjærlighet, og hadde giftet seg med en svært vakker enkedronning som han enda ikke hadde fått barn med. Datteren hans løp ham i møte, og han kjente henne straks igjen. Han ga henne en stor og øm omfavnelse innen hun fikk tid til å kaste seg ned for hans føtter. Kongen og dronningen presenterte sin sønn for ham, og han overøste ham med vennlighet. Bryllupsfesten ble feiret med all mulig pomp og prakt. Det unge ekteparet brydde seg lite om all storslagenheten, de var kun opptatt av hverandre.

Kongen, prinsens far, sørget for at sønnen ble kronet samme dag, og satte ham på kongetronen til tross for at denne høyverdige sønnen vegret seg. Men han måtte adlyde. Feiringen av dette eksemplariske ekteskapet varte i mer enn tre måneder, men kjærligheten til disse to elskende ville ha vart fremdeles, så høyt elsket de hverandre, dersom de ikke hadde dødd hundre år senere.

Moral

Fortellingen om Eselskinn er vanskelig å tro på.

Men så lenge det finnes barn til i verden,

Kommer mødre og bestemødre til å sørge for at den blir husket.

***

Jmf. Tusindskind samt elementer fra Kari Trestakk , Askepott m.fl.