Blåskjegg (Perrault)

Det var en gang en mann som eide prektige hus både i byen og på landet. Han hadde dekketøy av sølv og gull, gullbroderte møbler og gullkareter å kjøre i . Men uheldigvis for mannen hadde han blått skjegg, og det gjorde ham så stygg og fryktinngydende at alle kvinner flyktet for ham.

En av hans naboer, en dame av fin familie, hadde to døtre som var meget vakre. Han anholdt om den enes hånd, men lot moren få velge hvem av de to det skulle være. Det var imidlertid ingen av dem som ville ha ham. Den ene overlot ham gjerne til den andre og den andre til den ene, for de kunne ikke for noen pris tenke seg å ekte en mann med blått skjegg. Det var også en annen grunn til deres avsky. Han hadde nemlig vært gift flere ganger før, og ingen visste hvor det var blitt av hans koner.

Blåskjegg hadde lyst til å bli kjent med de unge døtrene. Derfor inviterte han dem og deres mor til et av sine landsteder, og samtidig innbød han tre-fire av deres beste venninner og noen unge menn fra nabolaget. I åtte dager levde de i sus og dus. Hver dag drog de på utflukt, snart på jakt og snart på fisketur, og det ble holdt ball og middager og andre selskaper. Lite søvn ble det, for natten igjennom drev de med lek og skøyerstreker. Alt gikk så bra at den yngste begynte å synes at skjegget til husets herre ikke lenger var så blått, og at han faktisk var en bra mann.

Så snart de kom tilbake til byen, fant vielsen sted. Da det var gått en måned, sa Blåskjegg til sin kone at han var nødt til å reise til provinsen. Siden han hadde en viktig sak å ordne med, ville reisen vare minst seks uker. Han bad henne more seg godt mens han var borte. Hun kunne få invitere sine venninner og ta dem med ut på landet om hun ville, og hun måtte sørge for å beverte dem på det beste.

"Her har du nøklene til de to største lager-rommene, og her er nøklene til det gull- og sølvtøyet som vi ikke bruker til daglig; dette er nøklene til skattkistene hvor jeg har mitt gull og sølv, her har du nøklene til juvelskrinene, og her er hovednøkkelen til alle etasjer i huset. Denne lille nøkkelen er til kottet i enden av den lange korridoren i første etasje. Lås opp overalt og gå fritt hvor du vil, men i det lille kottet får du ikke lov til å sette dine ben, og du skal vite at mitt forbud er så strengt ment at hvis du likevel går dit, er det ingen grenser for hva du kan vente deg som følge av mitt raseri."

Hun lovet å gjøre akkurat som han hadde sagt. Så kysset han henne farvel, steg opp i vognen og kjørte avgårde.
Venninnene og naboene ventet ikke til de ble invitert. De kom av seg selv, for alle var ivrige etter å besøke den unge fruen og se på alle kostbarhetene i huset, men de hadde ikke våget å vise seg mens mannen var hjemme, for de var redde for det blå skjegget hans. De gikk straks i gang med å inspisere rom etter rom: soverommene, kottene, oppbevaringsrommene med klær og utstyr, det ene vakrere enn det andre. Deretter gikk de opp til møbel-lageret hvor de fant de skjønneste gobeliner, senger, sofaer, kommoder og bord, og speil så store at man kunne se seg selv fra topp til tå. Noen hadde rammer av glass, andre av sølv eller sølv som var forgylt. Aldri hadde de sett noe så vakkert. De ble ikke trette av å skryte av venninnens lykke og gi uttrykk for sin misunnelse.

Men husets unge frue brydde seg lite om å se på all rikdommen, for hun brant etter å få åpnet kottet nede i første etasje. Hennes nysgjerrighet var så stor at hun ikke engang brydde seg om at det var uhøflig å gå fra gjestene. Hun løp ned en baktrapp, og hadde slikt hastverk at hun flere ganger var på nippet til å falle og brekke nakken.

Da hun ankom døren til kottet, stoppet hun et øyeblikk opp og tenkte på advarselen hun hadde fått av sin mann, og på at hun kunne bli rammet av ulykke hvis hun var ulydig. Men fristelsen ble for stor, og hun klarte ikke dy seg: Hun grep den lille nøkkelen og åpnet skjelvende døren.

Først så hun ingenting fordi vinduene var tildekket, men etter noen øyeblikk oppdaget hun at gulvet var dekket av størknet blod, og i blodet så hun avspeiling av flere kvinnelik som var hengt opp på veggene: Det var alle kvinnene Blåskjegg hadde giftet seg med, og som han så hadde myrdet, den ene etter den andre.

Hun trodde hun skulle dø av redsel, og mistet nøkkelen som hun hadde trukket ut av låsen. Da hun hadde kommet seg litt til sans og samling, plukket hun den opp, lukket og låste døren og gikk til værelset sitt for å roe seg litt ned. Men hun var for oppskaket til å finne noen ro. Hun oppdaget at nøkkelen var tilsølt av blod og tørket av den to-tre ganger, uten at blodet forsvant. Det var også nytteløst å vaske nøkkelen og å skure den med sand og pimpesten: den forble blodig. Nøkkelen var nemlig forhekset slik at det var umulig å få den ren. Fjernet man blodet på den ene siden, dukket det opp på den andre.

Blåskjegg kom tilbake fra reisen allerede samme kveld. Han sa at han underveis hadde fått melding om at den saken han hadde reist avgårde for å ordne med allerede var blitt løst til hans fordel. Hans kone gjorde sitt beste for å vise at hun var lykkelig over at han var kommet så tidlig hjem igjen.

Dagen etter ba han henne om å få nøklene tilbake, og hun ga dem til ham med så skjelvende hender at det ikke var vanskelig for ham å skjønne hva som hadde skjedd.

"Hvorfor henger ikke nøkkelen til kottet her sammen med de andre", spurte han.

"Jeg må ha latt den bli liggende igjen på bordet i værelset mitt", svarte hun.

"Du må ikke glemme", sa Blåskjegg, "å gi den tilbake til meg senere."

Etter flere utsettelser måtte hun til slutt gi ham nøkkelen. Da Blåskjegg hadde undersøkt den, spurte han sin kone hvorfor det var blod på den.

"Jeg har ingen anelse", svarte den stakkars,dødsbleke, kvinnen.

"Så du har ingen anelse?" repliserte Blåskjegg. "Men jeg vet godt hvorfor, jeg. Du ville inn i kottet, og dit skal du så visst få komme, og finne din plass blant de damene du så der inne!"

Hun kastet seg ned for sin manns føtter. Hun gråt og ba om tilgivelse, og viste på alle måter at hun oppriktig angret at hun hadde vært ulydig. Men Blåskjeggs hjerte var hardere enn stein.

"Du må dø, frue", sa han, "og det straks."

"Siden jeg må dø" svarte hun med tårefylte øyne, "gi meg da litt tid så jeg kan be til Gud."

"Jeg gir deg et halvt kvarter", svarte Blåskjegg, "men ikke et øyeblikk mer."

Så snart hun var blitt alene, tilkalte hun sin søster og sa:

"Kjære Anne (for det var søsterens navn), jeg ber deg gå opp i tårnet og holde utkikk etter brødrene mine. De har lovet å besøke meg i dag, og hvis du ser dem, må du gi tegn til dem om at de må forte seg."

Søster Anne løp opp i toppen av tårnet, og den stakkars ulykkelige kvinnen ropte fra tid til annen: "Anne, Anne, søster Anne, ser du ingen komme?"
Og søster Anne svarte: "Jeg ser bare støvet glitre i solen og grønnskjæret fra gresset."

Imidlertid brølte Blåskjegg, som sto med en stor kniv i hånden: "Kom ned øyeblikkelig, ellers kommer jeg opp!"

"Gi meg litt mer tid, vær så snill", svarte hans kone, og så ropte hun, ganske lavt: "Anne, min søster Anne, ser du ingen komme?"  "Jeg ser bare støvet glitre i solen og grønnskjæret fra gresset," svarte Anne.

"Kom ned øyeblikkelig," brølte Blåskjegg, "ellers kommer jeg opp!"

"Jeg kommer nå", svarte hans kone, og så ropte hun: "Anne, min søster Anne, ser du ingen komme?" "Jeg ser", svarte søster Anne, "en stor støvsky som kommer denne veien." "Er det brødrene mine?" "Akk, nei, min søster, jeg ser en saueflokk."

"Kan du ikke se til å komme deg ned?" brølte Blåskjegg.

"Enda et lite øyeblikk", svarte hans kone. Og så ropte hun: "Anne, min søster Anne,ser du ingen komme?"   "Jeg ser", svarte hun, "to ryttere som kommer i denne retningen, men de er fortsatt ganske langt borte.  Gudskjelov!" ropte hun i neste øyeblikk "det er brødrene våre. Jeg skal gjøre mitt beste for å gi dem tegn om å skynde seg!"

Blåskjegg brølte nå så høyt at hele huset ristet. Den stakkars kvinnen gikk ned og kastet seg foran hans føtter, oppløst i tårer og med håret i vill uorden.

"Det der hjelper deg ikke", sa Blåskjegg, "du må dø."

Han tok tak i håret hennes med den ene hånden, og med den andre løftet han kniven for å hugge hodet av henne. Den ulykkelige kvinnen snudde seg mot ham og så på ham med øyne som allerede var merket av døden. Hun tryglet om at hun i det minste måtte få lov til å samle tankene sine et øyeblikk.

"Nei", sa han, "nei, nå kan du gi deg Gud i vold."

Så løftet han armen ...

Akkurat i det øyeblikket banket det så hardt på porten at han bråstoppet. Porten ble åpnet, og inn kom to ryttere som sprang rett imot Blåskjegg mens de trakk sine sverd. Han kjente igjen sin kones brødre, og visste at den ene var dragon og den andre musketer. Derfor prøvde han å stikke av for å redde seg. Men de to brødrene forfulgte ham så tett at de innhentet ham før han nådde utgangen. De gjennomboret ham med sine sverd så han ble liggende død. Hans stakkars kone var nesten like død som ham, og hadde ikke krefter til å reise seg for å omfavne sine brødre.

Det viste seg at Blåskjegg ikke hadde noen arvinger, så hans kone fikk råderetten over all hans eiendom. En del av rikdommen brukte hun for å få sin søster Anne gift med en ung adelsmann som lenge hadde vært glad i henne, en annen del gikk med til å kjøpe kapteinsembeter til brødrene, og resten brukte hun til å gifte seg med en hederlig mann som fikk henne til å glemme den vonde tiden hun hadde hatt sammen med Blåskjegg.

MORAL

Nysgjerrighet, tross sine heldige sider,
følges som oftest av anger.
Tusener for sin nysgjerrighet lider,
gleden betaling forlanger.
Om jeg så ergrer det svake kjønn:
Nysgjerrig kvinne får sjelden lønn.
Ikke før har hun luktet til gleden,
så kommer den bitre anger isteden.

ANNEN MORAL

Den som har både fornuft og forstand
og dertil har kjennskap til skikker og seder,
vil skjønne at 'Blåskjegg' umulig kan
ha hendt her hos oss, men helt andre steder.
Hos oss finnes ikke så grusom en mann, og vi krever ingen mirakler.
Selv skinnsyke ektemenn må holde stand
mot sin gremmelse, arme stakler!
Og hvem som i dag har det store ord,
tør jeg slett ikke si, for de taler i kor.

***
Asbjørnsen og Moes Kjæresten i skogen har mye til felles med Blåskjegg

***

Mye her er avskrift fra Birgit Tønnessons versjon (Aschehoug 1986), men jeg har gjort en god del justeringer basert på den franske originalen og min språklige smak.