tirsdag 25. mai 2010

Tommeliten (Perrault)


Det var en gang en vedhugger som med sin kone hadde syv barn, alle var gutter. Den eldste var bare ti år gammel, den yngste ikke mer enn syv. Man kan undre seg over at vedhuggeren hadde fått så mange barn på så kort tid, men det hadde seg slik at hans kone fikk gjort sine saker unna i en fart, så hun bar aldri frem mindre enn to på en gang.

De var svært fattige, og deres syv barn var til stor belastning for dem siden ingen av dem enda var i stand til å tjene til livets opphold. Det som tynget dem enda mer var at den yngste var svært skrøpelig og ikke sa et eneste ord, noe de tolket som dumhet, mens det i virkeligheten var uttrykk for at han hadde et godt lynne.
Han var svært liten, og da han kom til verden var han knapt større enn en tommelfinger, derfor ble han kalt Tommeliten. Dette stakkars barnet ble husets hakkekylling, det var alltid han som fikk skylden når noe gikk galt. Imidlertid var han den edleste og klokeste av brødrene, og om han snakket lite, så lyttet han desto bedre.

Så kom det et svært dårlig år, og sulten var så stor at de stakkars folkene bestemte seg for at de måtte bli av med barna sine.

En kveld etter at barna hadde lagt seg og vedhuggeren satt sammen med sin kone i ovnskroken, sa han mens hjertet knyttet seg i brystet hans av smerte:

”Du ser godt at vi ikke er i stand til å fø barna våre, og jeg orker ikke se dem dø av sult foran øynene mine. Derfor har jeg bestemt å føre dem vill i skogen. Det skal gå ganske lett, for mens de morer seg med å bunte sammen kvister, kan vi bare snike oss vekk uten at de oppdager det."

”Åh, nei!” skrek konen hans. ”Vil du vikelig orke å føre vill dine egne barn?”

Det var fåfengt for mannen å legge frem for henne hvor stor deres fattigdom var – hun ville ikke støtte ham i foretagendet. Riktignok var hun fattig, men hun var barnas mor. Men til slutt, etter at hun hadde tatt inn over seg hvor smertefullt det kom til å bli for henne å se dem dø av sult, ga hun etter og gikk og la seg, oppløst i tårer.

Tommeliten hadde fått med seg alt det de hadde sagt, for da han lå i sengen sin hadde han hørt at de snakket om viktige saker, og hadde derfor stått stille opp og sneket seg inn under farens skammel for å kunne lytte uten å bli sett.

Han gikk og la seg igjen, og sov ikke et øyeblikk resten av natten, men lå og tenkte på hva han skulle gjøre. Han sto grytidlig opp og gikk til bredden av en bekk hvor han fant små hvite steiner som han fylte lommene sine med. Deretter gikk han hjem igjen.

De drog så i vei, og Tommeliten sa ingenting til brødrene sine om det han.hadde hørt.

De gikk inn i en ganske tett skog, slik at på ti skritts avstand kunne de ikke se hverandre. Slakteren begynte å hogge ved mens barna hans samlet kvister til risknipper. Da moren og faren så at de var oppslukt av arbeidet, gikk de umerkelig lenger bort fra dem, for så å plutselig skynde seg bort via en liten sidesti.

Da barna oppdaget at de var alene, begynte de å skrike og gråte av alle krefter. Tommeliten lot dem bare skrike, for han visste vel hvordan de skulle finne veien hjem igjen. Langs veien inn i skogen hadde han nemlig sluppet de små hvite steinene som han hadde i lommene sine.

 

Så han sa til dem:

”Vær ikke redde, kjære brødre, far og mor har etterlatt oss her, men jeg skal få dere hjem igjen, bare følg etter meg.”

De fulgte ham, og han ledet dem hjem samme vei som de hadde gått inn i skogen. De våget ikke gå inn med en gang, men flokket seg sammen ved døren for å høre hva moren og faren snakket om.
Ikke før hadde vedhuggeren og hans kone kommet hjem, hadde de mottatt ti daler som landsbylederen skyldte dem, og som de hadde mistet håpet om noen sinne å få fra ham. Dette ga dem livet tilbake, for de stakkars menneskene holdt på å dø av sult.  Vedhuggeren sendte øyeblikkelig sin kone til slakteren. Siden det var så lenge siden de hadde spist, kjøpte hun tre ganger så mye kjøtt som de ville trenge for en middag til to personer. Da de hadde spist seg mette sa konen:

”Akk! Hvor er nå våre stakkars barn? De ville ha kunnet nyte godt av det som er til overs av maten vår. Men husk, Guillaume, at det var du som ville at vi skulle forlate dem, det var helt fåfengt for meg å si at vi kom til å angre. Hva gjør de nå der inne i skogen? Akk! Å Gud! Ulvene har kanskje allerede slukt dem, du er virkelig umenneskelig som har ført dine egne barn vill med vitende og vilje.”

Vedhuggeren mistet til slutt tålmodigheten med henne. For hun gjentok mer enn tjue ganger at han måtte ta inn over seg sin skyld, og at hun hadde hatt rett hele tiden. Han truet med å slå henne hvis hun ikke tidde stille. Dette var ikke fordi slakteren var mindre lei seg enn konen hans var, men det var fordi hun gikk ham på nervene, og så var han en slik mann som elsket sin kone høyt når hun sa det som var rett og riktig, men som fant det vanskelig å tåle det dersom hun hadde rett hele tiden. (egentlig generelt og i flertall)

Konen hans var helt oppløst i tårer:

”Akk! Hvor er barna mine, de stakkars barna mine?”

En gang sa hun det så høyt at barna, som sto ved døren og hadde hørt henne, ropte i kor.

”Her er vi, her er vi!”

Hun skyndte seg for å åpne døren for dem og mens hun omfavnet dem sa hun.

”Å, hvor glad jeg er for å se dere, barna mine. Nå er dere nok skikkelig trette, og skikkelig sultne, og du
Pierrot, som du har skitnet deg til, kom her skal jeg vaske fjeset ditt.”

Pierrot var den eldste av barna, og det var ham hun var mest glad i fordi han var litt rødhåret, og hun var selv litt rødhåret.

De satte seg til bords og spiste med en appetitt som gledet faren og moren, mens de i munnen på hverandre fortalte om hvor redde de hadde vært ute i skogen.

Disse gode menneskene var henrykte over å ha barna hos seg igjen, og denne gleden varte helt til det var slutt på de ti dalerne. Men da pengene tok slutt, falt de tilbake til den samme fortvilelsen som før. Nok en gang besluttet de seg for å føre barna vill i skogen, og denne gangen mye dypere inn i den enn forrige gang. De klarte ikke snakke om dette i så stor hemmelighet at ikke Tommeliten overhørte dem, og han regnet med å løse problemet på samme måtte som han hadde gjort sist. Men til tross for at han sto grytidlig opp om morgenen for å samle småstein, var det til ingen nytte, for han fant utgangsdøren stengt med dobbel lås.

Han visste først ingen råd, men da moren ga dem hvert sitt stykke brød til frokost, tenkte han at han kunne bruke brødsmuler i stedet for småstein å drysse ut langs veien de kom til å følge inn i skogen. Derfor puttet han brødbiten sin i lommen.

Moren og faren ledet barna inn i den tetteste og mørkeste delen av skogen, og så snart de hadde kommet dit, stakk de vekk via en hemmelig sti, og forlot dem der. Tommeliten var ikke særlig bekymret, for han regnet med å finne veien tilbake ved hjelp av brødsmulene han hadde drysset over alt der de hadde gått. Så han ble svært overrasket da han ikke kunne finne igjen en eneste smule – fuglene hadde nemlig kommet flygende og spist opp alt sammen.

Så nå var de ganske ille ute, for jo lenger de gikk, jo mer forvillet de seg, og de kom stadig dypere inn i skogen. Da natten kom, blåste det opp en kraftig vind som gjorde dem vettskremte. De trodde at ulingen de hørte fra alle kanter ble utstøtt av ulver som ville komme og spise dem opp. De turde nesten ikke snakke sammen, eller se seg tilbake. Så fulgte det et tungt regn som gikk dem gjennom marg og bein. De skled for hvert et skritt de tok, falt ned i sølen, reiste seg opp igjen helt tilgriset, og visste ikke sin armeste råd.

Tommeliten klatret opp i toppen av et høyt tre i håp om å se noen utvei, og etter å ha speidet i alle retninger skimtet han en liten flamme som fra et lys, men det var ganske langt bortenfor skogen. Han klatret ned fra treet, da kunne han til sin store skuffelse ikke lenger se noe lys. Men etter å ha gått en god stund sammen med brødrene sine i den retningen hvor han hadde sett lysskjæret komme fra, så han det igjen da de kom ut av skogen. Langt om lenge nådde de frem til huset som lyset kom fra, men ikke uten en del skrekk og gru, for hver gang de kom ned i lavt terreng, mistet de lyset av syne. De banket på døra, og en vennlig kone åpnet opp for dem og spurte hva de ville.

Tommeliten fortalte at de var fattige barn som hadde gått seg vill i skogen, og at de håpet hun ville forbarme seg over dem og gi dem husly.
Konen så på alle de søte små barna, begynte å gråte, og sa til dem:

”Akk, stakkars kjære barn! Skal jeg fortelle dere hvor dere er kommet? Jo, i dette huset bor det et troll som spiser små barn.”

”Akk, kjære frue!” svarte Tommeliten, som i likhet med sine brødre skalv av skrekk, ”hva i all verden skal vi gjøre? Det er helt sikkert at ulvene i skogen kommer til å spise oss i natt, dersom De ikke vil slippe oss inn her. Og siden det er slik, vil vi heller at det blir Deres herre som eventuelt spiser oss. Det kunne jo også hende at han ville synes synd på oss dersom De går i forbønn for oss.”

Konen til trollet, som trodde hun skulle klare å gjemme dem for mannen sin til neste morgen, slapp dem inn og lot dem varme seg foran ildstedet hvor det var tent opp et stort bål, for en hel sau ble stekt på spidd over ilden. Den skulle trollet spise til middag. Da de begynte å få varmen i seg, hørte de tre eller fire tunge slag på døren. Det var trollet som kom hjem. Konen hans skyndte seg å gjemme dem under sengen, og gikk for å åpne døren.

Trollet spurte først om middagen var klar, og om hun hadde skjenket opp vin, og så satte han seg straks til bords. Sauekjøttet var fortsatt helt rødt, men det så ut til at det var slik han likte det best. Han snuste ut i luften og sa at han kjente ferten av ferskt kjøtt.

”Det må være dette kjøttet jeg akkurat har tilberedt som De kjenner lukten av”, sa konen hans.

”Nå sier jeg deg dette en gang til: Jeg kjenner lukten av helt ferskt kjøtt,” sa trollet og satte et hardt blikk på sin kone, ”og det er noe her som jeg ikke får til å stemme.” Mens han sa dette, gikk han fra bordet og direkte bort til sengen.

”Ah!” sa han, så det er slik du ville narre meg, forbaskede kvinnfolk! Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke spiser deg også, men du drar fordel av å være et gammelt beist. Men her har jeg jo en pen samling vilt som det passet godt å ha fått i hus så jeg kan servere dem til tre troll, mine venner, som jeg venter på besøk en av de nærmeste dagene.”

Han trakk den ene etter den andre frem fra gjemmestedet under sengen.
Så fant han frem en stor kniv, og mens han gikk mot de stakkars barna, skjerpet han knivseggen mot en lang stein han holdt i venstre hånd.

Han hadde allerede grepet fatt i ett av barna da konen hans sa:

”Hvorfor gir De Dem i kast med dette så sent på dagen? Har De ikke tid nok i morgen til å få det gjort?”

”Ti stille med deg!” svarte trollet. ”Nå vil de få lenger tid til å bli møre.”

”Men De har jo fortsatt så mye spiseklart kjøtt!” svarte konen hans. ”Her er det jo en kalv, to sauer og en halv gris.”

”Det har du rett i,” sa trollet. Gi dem en stor og god middag så de ikke blir avmagret, og få lagt dem til sengs.

Den snille konen strålte av glede og fant fram en masse mat til dem, men de klarte ikke spise, så skrekkslagne var de.

Trollet på sin side satte seg il å drikke igjen, strålende fornøyd med å ha slike godbiter å traktere til sine venner. Han drakk et dusin krus mer enn vanlig, og det gikk ham såpass til hodet at han måtte gå og legge seg.

Trollet hadde syv døtre som fortsatt var barn. Disse små trolljentene hadde flott ansiktsfarge, for de spiste ferskt kjøtt som sin far. Men øynene deres var små, grå og helt trillrunde, nesene krokete og munnene digre, med lange spisse tenner som sto langt fra hverandre. De var fremdeles ikke blitt skikkelig onde, men de viste lovende takter, for de bet allerede små barn for å suge blod fra dem. De hadde blitt lagt tidlig til sengs, alle syv lå i en stor seng, hver og en av dem med en gullkrone på hodet. I det samme rommet var der en annen, like stor seng, og der la konen til trollet de seks små guttene før hun selv gikk og la seg ved siden av mannen sin.

Tommeliten, som hadde merket seg at døtrene til trollet hadde gullkroner på hodet, og som var redd for at trollet skulle angre på at han ikke hadde skåret strupen over på guttene samme kveld, sto opp midt på natten. Så tok han sin og sine brødres luer og satte dem forsiktig på hodene til de syv trolljentene etter å ha fjernet gullkronene deres. Gullkronene satte han på seg selv og brødrene, slik at trollet skulle tro at de var døtrene hans, og at døtrene hans var guttene som han ville skjære strupen over på.

Det gikk som han hadde tenkt. Trollet våknet ved midnattstid og angret at han hadde utsatt til morgendagen det han kunne ha gjort dagen før. Han kastet seg brått ut av sengen, grep sin store kniv og sa:
”La meg nå se hvordan det ligger an med de søte små. Jeg akter ikke å gjøre jobben i to omganger!”
Han listet seg så inn på døtrenes rom og bort til sengen hvor de alle de små guttene lå og sov, bortsett fra Tommeliten som ble skikkelig redd da han kjente hånden til trollet berøre hodet hans slik han først hadde gjort med alle brødrene.
Da trollet kjente gullkronene sa han:
”Sannelig holdt jeg her på å gjøre litt av en jobb. Jeg drakk tydeligvis alt for mye i går kveld.”


Deretter gikk han bort til døtrenes seng, kjente at der var guttenes små luer, og sa:
”Ah, her er de! La meg nå gå dristig til verket.” Mens han sa disse ordene skar han uten å nøle halsen over på sine syv døtre. Svært fornøyd med innsatsen sin, gikk han og la seg igjen ved siden av sin kone.
Så snart Tommeliten hørte at trollet snorket, vekket han brødrene sine og sa at de måtte kle seg med en gang og følge ham. De gikk forsiktig ned og ut i hagen hvor de hoppet over muren. De løp nesten hele natten, mens de skalv og ikke visste hvor de skulle ta veien.

Da trollet våknet, sa han til konen sin:

”Gå opp og gjør klar de søte små fra i går kveld.”

Konen hans ble svært forbauset over mannens godhet, og hun fikk ingen bange anelser av at han snakket om å gjøre dem klare, men gikk ut fra at han mente å få kledd på dem. Så hun gikk opp, og ble svært forskrekket da hun så sine syv døtre med strupene overskåret, og badet i blod. Hun besvimte med det samme, for det er den første reaksjonen til de fleste kvinner som skulle komme til å oppleve et slikt syn.

Trollet, som syntes at konen hans brukte alt for lang tid på å få gjort jobben han hadde satt henne til å gjøre, gikk opp for å hjelpe henne. Han ble ikke mindre overrasket enn henne da han oppdaget hva som hadde skjedd.

”Åh, hva er det jeg har gjort?” skrek han. ”De skal få unngjelde for dette, de ugangskråkene, og det ganske snart!”

Han helte en kanne vann i fjeset til konen, og da han hadde fått vekket henne opp, forlangte han at hun straks fant frem syvmilsstøvlene hans så han kunne ta av gårde for å innhente guttene. Så ga han seg i vei, og etter å ha løpt i alle retninger kom han til slutt inn på den som førte til der hvor de stakkars barna gikk. Nå hadde de kommet så langt at det ikke var stort mer en hundre skritt igjen før de var hjemme.
De fikk øye på trollet som besteg det ene fjellet etter det andre, og skrittet over elver som om de var ørsmå bekker.

Tommeliten, som oppdaget en klippe med en hule like i nærheten, fikk gjemt sine seks brødre inne i den. Selv skjulte han seg i huleåpningen mens han hele tiden holdt øye med hvor trollet befant seg.

Trollet, som var ganske utslitt etter å ha trasket så langt til ingen nytte (for syvmilsstøvler trøtter ut den som bærer dem), kjente at han trengte å hvile seg. Tilfeldigvis satte han seg ved klippen som småguttene hadde gjemt seg inne i. Siden han var helt utmattet av trøtthet, hadde han ikke hvilt lenge før han sovnet, og han ga seg til å snorke så fryktelig at de stakkars barna ikke ble mindre redde av å høre dette, enn de ble da han kom med den store kniven for å skjære over strypene på dem.

Tommeliten var mindre redd, og han ba sine brødre om å skynde seg hjem nå mens trollet sov så tungt, og at de ikke skulle bekymre seg det minste om ham. Brødrene fulgte rådet hans og kom seg raskt hjem.


Tommeliten gikk bort til trollet og trakk forsiktig støvlene av ham og satte dem straks på sine egne føtter. Støvlene var svære både i høyden og i lengden, men siden de var magiske hadde de den egenskapen at de tilpasset seg den foten som tok dem på, så de passet føttene hans så perfekt som om de skulle ha vært laget til ham. Han gikk direkte til trollets hus hvor han fant konen hans som gråt over de halshogde døtrene sine.

”Mannen Deres,” sa Tommeliten, ”er i stor fare, for han er tatt til fange av en røverbande som har sverget at de dreper ham hvis han ikke gir dem alt det han eier av gull og sølv. Akkurat da de hadde kniven på strupen hans, fikk han øye på meg og ba meg gi Dem beskjed om situasjonen han hadde kommet opp i, og be Dem pakke sammen alle verdisakene hans, uten å holde noe tilbake, for ellers kom de ikke til å vise noen nåde, men ta livet av ham. Siden dette er en hastesak, har han lånt meg sine syvmilsstøvler, som De ser, og det har han også gjort for å bevise for Dem at jeg ikke driver med noe narreri.

Den gode konen ble svært forskrekket og ga ham straks alt det hun hadde av verdisaker, for selv om trollet spiste små barn, var han en god ektemann for henne.

Tommeliten vendte så hjem til sin fars hus, fullastet med trollets verdisaker, og der ble han tatt imot med stor jubel.

Mange mener at denne fortellingen ikke slutter slik, og at Tommeliten aldri utførte dette tyveriet hos trollet. De hevder at han bare stjal syvmilsstøvlene, siden de ikke hadde noen annen funksjon enn som hjelpemiddel for å fange inn barn. Disse menneskene påberobrer seg førstehånds kjennskap til historien, og sier at de til og med har drukket og spist i hjemmet til slakteren.

De hevder med sikkerhet at Tommeliten, etter at han hadde tatt på seg trollets syvmilsstøvler, drog til kongsgården, hvor han visste at de hadde store bekymringer for hvordan det gikk med en hær som var ute i kampoppdrag to hundre mil derifra. De forteller at han oppsøkte kongen og lovet ham å bringe ham nyheter fra hæravdelingen innen samme kveld. Kongen skal ha lovet ham en stor sum penger dersom han lyktes med dette oppdraget.

Tommeliten kom tilbake med nyheter i god tid før kvelden, og siden dette vel utførte oppdraget gjorde ham kjent, kunne han tjene så mye penger han bare ville, for kongen betalte ham raust for å bringe ut ordrer til hæren, og utallige adelsdamer betalte ham det han måtte forlange for å få høre nytt om sine elskere – det skal ha vært hans største inntektskilde. Det fantes også noen fruer som sendte ham av gårde med brev til sine ektemenn, men de betalte så lite, og det ga så lite utbytte, at han ikke gadd holde regning med hva han tjente på de oppdragene.

Etter at han en tid hadde utøvet dette yrket som kurer, og på den måten hadde samlet seg opp store rikdommer, drog han tilbake til sin fars hus hvor det ikke er mulig å forestille seg hvor stor gleden var over å se ham igjen.
Han sørget godt for hele sin familie. Han kjøpte nyopprettede offentlige stillinger til sin far og sine brødre, og slik ble de alle vel etablerte. Selv beholdt han sine gode forbindelser ved hoffet.

Moral
Ingen blir lei seg over å ha enkelte vakre barn,
ei heller om de alle er vakre, velskapte, utvokste
og ser strålende ut.
Men hvis ett av dem er svakt, snakker en ikke med det,
en viser det forakt, en gjør narr av det, en plager det.
Men noen ganger viser det seg at det er denne lille stakkaren
som sørger for hele familiens velstand og lykke.

***
Kun tittelen  felles her med Grimms Tommeliten,og med  Asbjørnsen og Moes'.
Brødrene Grimms Hans og Grete har derimot mange elementer felles med dette.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar