Riquet med hårtusten (Perrault)

Det var en gang en dronning som nedkom med en sønn så stygg og så lite velskapt at man lenge tvilte på om han var et menneskebarn. En fe som var tilstede ved hans fødsel hevdet imidlertid at han var rikt utrustet i åndelig henseende. Hun la til at takket være en gave hun hadde gitt ham, ville han gjøre den han elsket høyest like forstandig som han selv var.

Alt dette var til litt trøst for dronningen som var ganske forskrekket over å ha satt til verden slik en stygg raring.

Det viste seg også at dette barnet, så snart han begynte å snakke, sa tusener av vakre ord og vendinger. I alt han gjorde var det også noe uforklarlig åndfullt som sjarmerte alle.

Jeg glemte å fortelle at han kom til verden med en liten tust hår på hodet, og at man derfor kalte ham Riquet med hårtusten. Riquet var nemlig familienavnet.

Seks eller syv år senere nedkom dronningen i et nabokongedømme med to døtre.
Den første som kom til verden var vakrere enn dagen var lang, og dronningen ble så begeistret over dette at man fryktet at den overveldende gleden skulle skade henne. Den samme feen som hadde vært til stede ved Riquet med hårtustens fødsel var også med her. For å moderere dronningens fryd erklærte hun at denne vesle prinsessen ikke var det minste åndfull, og at hun kom til å bli like dum som hun var vakker. Dette gjorde dronningen mer ydmyk, og noen øyeblikk senere svært nedtrykt da det viste seg at den andre piken hun nedkom med var ekstremt uskjønn.

”Fortvil ikke, frue,” sa feen, ”datteren deres får kompensert på annet vis: hun kommer til å bli så rikt utrustet åndelig at en nesten ikke kommer til å merke at hun mangler skjønnhet.”

”Guds vilje skje,” svarte dronningen, ”men lar det seg ikke gjøre å tilføre den eldste som er så vakker litt åndfullhet?”

”Jeg kan ikke gjøre noe for henne, frue, hva angår forstanden, men jeg kan alt hva angår skjønnheten. Og siden det ikke er noe jeg heller vil enn å gjøre Dem tilfreds skal jeg gi henne makt til å gi skjønnhet til den som hun blir glad i.”
Etter hvert som disse to prinsessene vokste til, økte også deres respektive begavelser i styrke, og det ble over alt snakket om den eldstes skjønnhet og den yngstes spiritualitet. Samtidig ble deres dårlige sider verre med årene. Den yngste ble stadig styggere å se på, og den eldste ble dummere for hver dag som gikk. Enten ga hun ingen respons på det man spurte henne om, eller hun ga fra seg et tåpelig svar. I tillegg var hun så klossete at hun verken klarte sette fire porselensfigurer på peishyllen uten å knuse en eller drikke et glass vann uten å søle på klærne sine.

Til tross for at skjønnhet er svært gunstig å ha for et ungt menneske ble det nesten alltid den yngste som tiltrakk seg mest oppmerksomhet i selskapslivet. Til å begynne med søkte folk til den vakreste, men ganske snart gikk de over til hun som var åndelig begavet og som serverte tusener av interessante og morsomme uttalelser. Overraskende nok var det derfor etter et kvarter ingen i nærheten av den eldste mens alle flokket seg rundt den yngste. Uansett hvor dum den eldste var la hun godt merke til dette, og hun ville gjerne ha ofret hele sin skjønnhet for å få halvparten av søsterens spiritualitet. Selv om dronningen var en klok dame kunne hun ofte ikke dy seg for å klandre datteren for hennes dumhet. Dette var så vondt for den stakkars prinsessen at hun tenkte hun kom til å dø av smerte.

En dag da hun hadde trukket seg tilbake i et skogholt for å sørge over sin ulykke, traff hun på en liten mann, svært stygg og frastøtende, men praktfullt kledd. Det var den unge prinsen Riquet med hårtusten som hadde blitt forelsket i henne via portretter som ble spredt overalt, og som nå hadde dratt fra sin fars rike for å få gleden av å se henne og snakke med henne. Han ble henrykt over å treffe henne helt alene, og henvendte seg til henne med all mulig respekt og høflighet. Etter at han hadde gitt henne alle de vanlige komplementene, la han merke til at hun var dypt nedtrykt, og sa til henne:

”Jeg forstår ikke hvordan en så vakker person som Dem, kjære prinsesse, kan være så trist som De er. Jeg kan nemlig rose meg av å ha sett en uendelighet av vakre personer men ingen av dem har vært i nærheten av Deres skjønnhet.”

”Det er lett nok for Dem å snakke slik, min herre,” svarte prinsessen, og så sa hun ikke mer.

”Skjønnhet” svarte Riquet med hårtusten, ”er en så stor fordel at den bør veie opp for alt annet. Når De har den ser jeg ikke at det er noe som skulle kunne gjøre Dem så nedtrykt som De er.”

”Jeg ville heller” sa prinsessen, ”være så stygg som Dem og ha god forstand enn å ha en skjønnhet som min og være så dum som jeg er.”

”Det er ingenting, kjære prinsesse, som viser tydeligere at en har forstand enn det å tro at en ikke har den. Det ligger i sakens natur at jo mer en har av forstand, jo mer overbevist er en om at den er mangelfull.”

”Jeg vet ingenting om det” sa prinsessen, ”men jeg vet vel at jeg er svært dum, og at det er på grunn av det at jeg holder på å dø av sorg.”

”Hvis det ikke er noe annet enn det som plager Dem, kjære prinsesse, så kan jeg lett gjøre slutt på Deres smerte.”

”Og hvordan skal De gjøre det? sa prinsessen.

”Jeg har makt, kjære prinsesse, til å gi så mye forstand som ønskelig til den personen jeg holder mest av. Og siden De, kjære prinsesse, er denne personen, er det opp til Dem å få så mye forstand De vil ha på betingelse av at De gifter Dem med meg.”

Prinsessen ble helt fortumlet og ga ikke noe svar.

”Jeg ser” sa Riquet med hårtusten, ”at dette tilbudet er vanskelig for Dem å ta stilling til, og det forbauser meg ikke. Derfor gir jeg Dem et helt år på å bestemme om de vil ta imot det.”

Prinsessen hadde så liten forstand og samtidig så stor lyst til å ha det, at hun innbilte seg at dette året ikke ville få noen ende. Derfor aksepterte hun forslaget som var lagt frem for henne. Ikke før hadde hun lovet Riquet med hårtusten at hun skulle gifte seg med ham samme dag et år frem i tid, så følte hun seg helt annerledes enn før. Hun fant det enkelt å si hva hun ville og det på en utsøkt, lett og naturlig måte. Hun startet fra det øyeblikket en elegant og høyverdig samtale med Riquet med hårtusten, og hun gjorde det med slik briljans at Riquet med hårtusten lurte på om han hadde gitt henne større åndsevner enn han hadde til disposisjon for seg selv.

Da hun kom tilbake til slottet var hele hoffet slått med undring over en så plutselig og oppsiktsvekkende forandring. For i like stor grad som man tidligere hadde hørt henne komme med dumheter, hørte man nå at hun kom med forstandige og uendelig spirituelle ytringer. Hele hoffet gledet seg stort over dette. Det var bare den yngre søsteren som ikke følte seg vel med forandringen, for når hun ikke hadde fordelen av å være søsteren overlegen i åndfullhet fremsto hun ved siden av henne bare som et apeaktig stygt kvinnemenneske.
Kongen rettet seg etter den eldste prinsessens råd, og det hendte til og med at han holdt rådslagninger i hennes gemakker.

Da ryktet om denne forandringen spredde seg, gjorde prinsene i nabokongedømmene sitt ytterste for å bli elsket av henne. Nesten alle ba henne om ekteskap, men hun fant ingen som var åndfulle nok, og hun hørte på dem uten å love noen av dem noe. Men så kom det en så mektig, så rik, så spirituell og så velskapt at hun ikke kunne unngå å ha gode følelser for ham. Faren, som hadde lagt merke til dette, sa til henne at hun hadde full frihet til å velge sin ektemake, hun trengte bare gi beskjed. Siden det er vanskeligere å treffe beslutninger som dette jo mer forstand en har, takket prinsessen sin far, men ba om at han ga henne betenkningstid.
Hun gikk tilfeldigvis inn i skogholtet hvor hun hadde truffet Riquet med hårtusten for i fred og ro å kunne tenke gjennom hva hun skulle gjøre. Mens hun gikk der i dype tanker hørte hun en kraftig lyd under føttene som av flere personer som kom og gikk og som var i aktivitet. Da hun hørte nærmere etter hørte hun en som sa ””Gi meg den gryten”, og en annen: ”Legg ved på det bålet”. Samtidig åpnet jorden seg og hun så under føttene sine et digert kjøkken hvor det vrimlet av kokker, kjøkkengutter og alle slags tjenestefolk som er nødvendige for å stelle i stand til en storslagen fest. Ut derfra kom det en gjeng på tjue til tretti stekesvenner som stilte seg rundt et langbord i en lysning i skogen. Med spekkenål i hånden og en revehale bak øret ga de seg til å arbeide i takt til tonene av en vakker sang.

Prinsessen var forbauset over alt dette og spurte dem hvem de arbeidet for.

”Vi arbeider for Riquet med hårtusten, kjære prinsesse,” svarte den nærmeste av dem. ”Han skal holde bryllup i morgen.”

Prinsessen var enda mer forbauset da hun hørte dette, men plutselig husket hun at det var et år siden hun på den samme dagen hadde lovet å gifte seg med Riquet med hårtusten, og hun følte seg helt dåneferdig. Når hun ikke tidligere hadde husket dette, var det fordi hun på tidspunktet da hun ga løftet var en dumming, og at da hun fikk de nye åndsevnene som prinsen hadde gitt henne, glemte hun alle sine dumheter.

Hun hadde knapt gått mer en tretti skritt videre før Riquet med hårtusten sto foran henne, frimodig og flott kledd som det sømmet seg for en prins som skal gifte seg.

”Her er jeg, kjære prinsesse, klar til å holde mitt løfte, og jeg tviler ikke på at De er kommet hit for å oppfylle Deres, og, ved å gi meg Deres hånd, gjøre meg til den lykkeligste mannen i verden.”

”Jeg innrømmer åpent,” svarte prinsessen, ”at jeg enda ikke har tatt noen beslutning og at jeg tviler på at jeg kommer til å bestemme meg slik De håper.”

”De overrasker meg, kjære prinsesse,” sa Riquet med hårtusten.

”Det tror jeg nok,” sa prinsessen, ”og det er sikkert og visst at hadde jeg å gjøre med en brutal mann uten åndsevner ville jeg ha vært i en svært vanskelig situasjon. En slik mann ville ha sagt at en prinsesse må stå inne for sine ord, og at jeg måtte gifte meg med ham siden jeg hadde lovet det. Men siden den jeg snakker med er en verdensmann med særdeles god forstand, er jeg sikker på at han hører på fornuft. De vet at da jeg var dum som et naut kunne det ikke falle meg inn å gifte meg med Dem. Hvordan kan De da forvente at jeg, med åndsevner som gjør meg mer kritisk enn jeg var da, skal ta en beslutning jeg ikke kunne ta på den tiden? Hvis det var så mye om å gjøre for Dem å gifte Dem med meg, gjorde De en stor feil ved å fjerne min dumhet og gjøre meg mer klarsynt enn jeg var.”

”Hvis en udannet mann,” svarte Riquet med hårtusten , ”ville bli forstått når han bebreidet Dem for løftebruddet, hvordan kan De da mene at jeg ikke skal gjøre det når hele min livslykke står på spill? Er det rimelig at de som har store åndsevner skal ha dårligere betingelser enn de som ikke har det? Kan De mene dette, De som er så klok og som ønsket så inderlig å bli det. Men vennligst la oss se på sakens fakta. Bortsett fra mitt stygge utseende, er det noe ved meg som byr Dem imot? Er De misfornøyd med mitt opphav, min forstand, mitt sinnelag eller mine manerer?”

”Slett ikke,” svarte prinsessen, ”alt det De nevnte setter jeg stor pris på.”

”i så fall,” svarte Riquet med hårtusten, ”kommer jeg til å bli lykkelig, for De kan gjøre meg til den vakreste mannen i hele verden.”

”Hvordan skal det gå til?” sa prinsessen.

”Det vil bli slik,” svarte Riquet med hårtusten, ”dersom De elsker meg høyt nok til å ønske at det er slik. Og for at De ikke skal tvile på dette, skal De vite at den samme feen som den dagen jeg ble født ga meg makt til å gjøre den personen jeg elsket spirituell også har gitt Dem makt til å gjøre den De elsker vakker dersom de ønsker det.”

”Hvis det forholder seg slik,” sa prinsessen, ”ønsker jeg inderlig at De blir den vakreste og elskeligste prinsen i verden. Jeg gir Dem den gaven så sant det står i min makt.”

Så snart prinsessen hadde sagt disse ordene fremsto Riquet med hårtusten for henne som den vakreste, mest velskapte og mest elskelige mann hun noensinne hadde sett for sine øyne i denne verden.

Noen hevder bestemt at det ikke var feens magi som forårsaket forandringen, men at den var utløst ene og alene av kjærligheten. De sier at etter at prinsessen fikk tenkt nærmere over sin friers iherdighet, hans høviske fremtreden og alle hans gode åndelige og forstandsmessige egenskaper, så hun ikke lenger hans vanskapte kropp eller hans stygge ansikt. Hans pukkelrygg så for henne ut som en krumning under en tung bør, og mens hun tidligere hadde sett at han var ekstremt låghalt, så hun nå kun at han hadde en sjarmerende, lett sidebøyning når han gikk. De sier videre at skjeløydheten fikk øynene til å skinne med ekstra glans, og at hun oppfattet den som uttrykk for hans heftige kjærlighet . Til sist hevder de at den store røde nesen hans i hennes øyne ble uttrykk for noe krigersk og heroisk .

Hvordan det enn forholdt seg: prinsessen lovet straks å gifte seg med ham, forutsatt at hennes far kongen samtykket.

Kongen merket seg at datteren hadde stor aktelse for Riquet med hårtusten, og han selv kjente til prinsens spiritualitet og høviske fremferd. Derfor ønsket han ham med glede velkommen som svigersønn.

Dagen etterpå sto bryllupet slik Riquet med hårtusten hadde forutsett det, og i samsvar med de ordrer han hadde gitt lang tid i forveien.

MORAL

Det som skjer i denne fortellingen

er mindre fantasi enn sannhet:

Alt er vakkert i det som man elsker,

alt det man elsker har åndfullhet.

ANNEN MORAL*

Så skjønt som Naturen kan ingen skape;

Kunsten kan aldri det ypperste nå.

Men selv naturen må ofte tape,

mot Amors makt kan intet bestå.

For en som elsker blir synlige dyder

- Naturens talenter – litt matte og grå

imot det usynlige Amor yter,

og som kun en elsker får øye på.

*Gjendiktning ved Birgit Tønnesson i boka Perraults eventyr Aschehoug 1986.