søndag 23. mai 2010

Lille Rødhette (Perrault)


Det var en gang en liten, vakker landsens pike, vakrere enn noen noensinne hadde sett. Moren var betatt av henne, og bestemoren enda mer betatt. Denne gode konen fikk laget en rød hette til henne som kledde henne så godt at alle kalte henne for lille Rødhette.

En dag moren hadde stekt pannekaker sa hun til henne:

”Gå og se hvordan det står til med bestemor, for jeg har hørt at hun skal være syk. Ta med en pannekake og denne lille krukken med smør og gi henne.”

Lille Rødhette ga seg straks på vei til bestemoren som bodde i en annen landsby. Da hun gikk gjennom en skog, møtte hun ulven. Han hadde god lyst til å spise henne, men turde ikke på grunn av noen vedhuggere som var der i skogen. Han spurte henne hvor hun skulle. Det stakkars barnet, som ikke visste at det var farlig å stoppe opp for å snakke med en ulv, svarte:

”Jeg skal besøke bestemoren min, og gi henne en pannekake og en krukke med smør som moren min har sendt med meg.”

”Bor hun langt herfra,” sa ulven.

”Å, ja!” svarte lille Rødhette, ”det er bortenfor møllen som De kan se langt, langt der borte, i det første huset i landsbyen.

”Javel,” sa ulven, ”jeg vil også besøke henne. Jeg går denne veien her og du går den veien der, så ser vi hvem som kommer først frem.”

Ulven ga seg til å løpe så fort han kunne langs den korteste veien, og den lille piken gikk av gårde langs den lengste. Hun moret seg med å sanke nøtter, løpe etter sommerfugler og plukke buketter med småblomster som hun fant langs veien. Ulven trengte ikke lang tid før han var fremme ved bestemorens hus. Han banket på døren:

Bank, bank.

”Hvem er det?”

”Det er veslejenten Deres, lille Rødhette,” sa ulven med lys stemme. ”Jeg har med meg en pannekake og en liten krukke med smør fra moren min.”

Den godeste bestemoren, som lå til sengs fordi hun var litt syk, ropte til ham:

”Trykk ned dørhåndtaket, så åpner slåen seg.”

Ulven trykket ned dørhåndtaket, og døren gikk opp.

Han kastet seg over den gode konen og slukte henne på et øyeblikk, for det var mer enn tre dager siden han hadde spist. Etterpå lukket han døren og gikk og la seg i bestemorens seng for å vente på lille Rødhette som kom en stund senere og banket på døren:

Bank, bank.

”Hvem er det?”

Lille Rødhette ble først redd da hun hørte den grove stemmen til ulven, men siden hun trodde bestemoren var forkjølet, svarte hun:

”Det er veslejenten Deres, lille Rødhette, jeg har med meg en pannekake og en liten krukke med smør fra moren min.”

Med litt mildere stemme ropte ulven:

”Trykk ned dørhåndtaket, så åpner slåen seg.”

Lille Rødhette trykket ned dørhåndtaket, og døren gikk opp. Da ulven så henne komme inn, gjemte han seg under sengeteppet og sa:

”Sett pannekaken og den lille krukken med smør på brødkisten og kom her og legg deg sammen med meg.”

Lille Rødhette kledde av seg og skulle til å legge seg i sengen, da hun ble ganske forskrekket over hvordan bestemoren så ut uten klær. Hun sa:


”Men kjære bestemor, så store armer De har!”

”Det er så jeg bedre kan omfavne deg, kjære barn.”

”Men kjære bestemor, så store føtter De har!”

”Det er så jeg bedre kan løpe, kjære barn.”

”Men kjære bestemor, så store ører De har!”

”Det er så jeg bedre kan høre , kjære barn.”

”Men kjære bestemor, så store øyner De har!”

”Det er så jeg bedre kan se , kjære barn.”

”Men kjære bestemor, så store tenner De har!”

”Det er så jeg bedre kan spise deg.”

Og da han sa disse ordene, kastet den onde ulven seg over lille Rødhette og spiste henne opp

MORAL*
Her ser man hvordan barna
- især de unge piker
som eier sjarm og skjønnhet
så alle folk dem liker –
gjør galt ved fromt å lytte
til alle og enhver.
Om så de gjør, er det ei rart,
hvis ulven tar dem meget snart.
Bemerk, jeg sier ulven, men
av ulver finnes ikke én,
men ganske mange skumle slag
som ferdes ute natt og dag.
Der finnes ulver med manér,
som vennlig på sitt bytte ser,
som synes tamme, pene, snille,
- men under pelsen er de ville.
De følger hjem de unge piker
og usett etter dem seg sniker.
Hvem vet om ikke dette slaget
er farligst uti ulvefaget.

*Gjendiktning ved Birgit Tønnesson i boka Perraults eventyr Aschehoug 1986.

***
Dnne versjonen av Rødhette er det eneste eventyret jeg kommer på hvor den onde vinner over de gode.  Grimm korrgigerte det og lot en jeger dukke opp og redde både bestemoren og lille Rødhette helskinnet ut av ulvens mage.  Men Rødhette er vel mer en moralsk fabel enn et eventyr og slekter på Æsops fabel hvor ulven vinner over den uskikkelige gjetergutten som tøyser med å advare landsbyen ved å rope Ulv, ulv! når ingen ulv er der.
 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar